Øyafestivalen, 12. august 2004

Thom Hell, Your Enemies Friends, Lukestar, We, The Streets, Air

Jeg ankom Middelalderbyen noe sent denne solvarme ettermiddagen og hadde allerede gått glipp av Black Debbaths åpning, samt TV On The Radio og Dirty Oppland. Nuvel, fortvil ikke, festivalprogrammet hadde meget mer å by på.

I jungelen av solbrilleavskjermede, t-skortefetisjister med trendy tattiser både her og der vandret jeg i støvet til Vika og Thom Hells beroligende flørt med countrypop. Festivaldagen kunne ikke ha fått en bedre start for min del og de gode vibrasjonene fra scenen satte stemningen i festivalmodus med det samme. Kun en litt klønete booking (evt. sceneplassering), som gjorde at siste halvdel av settet til Hell ble oppslukt av lyden fra de amerikanske bråkebøttene i Your Enemies Friends, satt en liten demper for herlighetene. Motstridig satt jeg kurs mot Sjøsiden og forsøkte å sette pris på punkrocken fra USA, men fikk aldri helt fot for den viltre gjengen til tross for ”Fuck George Bush”-allropene.

Så var det tid for en smule sosialisering med Soundtrack of Our Lives i bakgrunnen. Jeg, i motsetning til alle som er involvert i Øya, har ikke sansen for de mastodonte svenskene, så neste valg falt heller i fordel av Lukestar nede i Vika. Et strålende sett med energisk poppunk satt festivalgliset på plass igjen. Vika er den Øya-scenen som breaker flest band hvert år, og Lukestar gjorde en glimrende innsats som nok vil merkes i salgstall etter hvert. Viktigheten av å spille på Øya for mindre band kan oppsummeres med den avsluttende kommentaren fra Lukestar-vokalist Trygve Heggero; ”Dette er en av topp tre dagene i livet så langt!”.

Deretter ble veien ryddet for en av festivalens største høydepunkt. WE har herjet hovedstadscenene i lengre tid og det var på høy tid at undertegnede fikk oppleve rockerne. Med en alltid like opplagt Thomas Feldberg i spissen for begivenhetene var det bare å gi seg hen til kjempeakkorder og effektdrevet vokal. Selv uten den outrerte scenefremtoningen minner Feldberg sterkt om Jane's Addiction-frontmann Perry Farrell, og når kompanjongene drar frem de seigeste riffene er ikke veien lang til Ocean Size og andre Jane's-klassikere. En mektig låtrekke hentet fra den kommende utgivelsen Smugglers og tidligere bravader, ble sydd sammen av Feldbergs lettere ko(s)miske uttalelser på vekselvis norsk og engelsk. Det toppet seg med introduksjonen av Freak Capital Of The Universe, hvor Feldberg mente at grunnen til at alle Osloborgere er så speisa ligger begravd under vannspeilet i Middelalderparken! En vanvittig underholdende konsert.

For min del hadde det knyttet seg en del angst og beven till The Streets' opptreden på festivalen. Mike Skinners eklektiske uttrykk er ikke det enkleste å overføre til konsertformatet, men allerede etter første nummer skulle min engstelse vise seg å være ugrunnet. Unge Skinner leverte de mest intrikate linjene på selvsikker berminghamsk og backingen med bass og trommer gav låtene et støtt fundament. Vokal drahjelp fikk Skinner fra Kelvin som gav den rappkjeftede litt tid til å få igjen pusten innimellom rimene. Skinner er en entertainer som kan kunsten å tenne publikumet, og han krevde deltakelse. Låtmaterialet var en grei miks fordelt mellom de to langspillerne, hvor de eldste låtene satt best. Let's Push Things Forward gav best respons blant publikum, og Skinner lot til å kose seg på scenen blant migrerende gjess og en blodrød solnedgang. The Streets innfridde, men etterlot liten tvil om at Skinner trenger briller. What tent?

Da The Streets hadde gjort seg ferdig, var Air allerede totredjedels inn i sitt sett på Enga. De kalkulerte franskmennene fanget aldri min oppmerksomhet etter Skinners bombastiske avslutning, så selv om både Kelly, Watch The Stars og Sexy Boy kom på løpende bånd, var det burgerne hos Café Con Bar som fristet aller mest akkurat da.

En fabelaktig første dag på Øyafestivalen 04 kan bare oppsummeres ved WE-sjef, Thomas Feldbergs velvalgte ord: ”La oss svette sammen!”. Og det gjorde vi.


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Neil Young - On the Beach

(Reprise)

Now I'm livin' out here on the beach, but those seagulls are still out of reach.

Flere:

Father John Misty - I Love You, Honeybear
Diverse artister - Song of America