Jane's Addiction, Rockefeller, Oslo, 21.10.03

Det kokte på Rockefeller i kveld. Et utsolgt hus tok i mot Jane's Addiction for første gang på norsk jord.

De er kanskje ikke like sultne som på høyden av deres karriere, men Perry Farrell ser fremdeles ut som en vokalist og Dave Navarro oppfører seg fremdeles som en rockegud.

Det var med en skeptisk mine jeg entret musikkhallen og ble møtt av sure toner fra et lettglemt oppvarmingsband . Humøret steg ikke av blodprisen på knøttsmå øl i plastbeger, men Rockefeller om det. Smilet kom fort på plass da Stephen Perkins, Chris Chaney og Navarro entret scenen med Up The Beach. Farrell lot vente på seg, men dukket opp i tide til å dra i gang Stop! og publikum lot seg ikke be to ganger. Det var full allsang fra første strofe, og den slagordaktige teksten satt som et skudd.

Deretter fulgte en låtrekke som det skal noe til å tangere av dagens ferske band. Ain't No Right fulgte opp og True Nature dempet ikke stemningen før det kommersielle gjennombruddet ble feiret med Been Caught Stealing. Det var mang et fåret smil å spore i forsamlingen på dette tidspunktet. "Before, we were silly," startet Farrell, "but now we are sensible. We can’t stay up late. We have to get up for our fruit and yoghurt. Before we could stay up for... oh, I don’t know... three days" avsluttet Farrell med publikum i ekstase. Kongslåta Three Days fikk sin gjennomgang og massive gitarsolo, og bandet kunne ha avsluttet på dette tidspunktet og jeg tror likevel brorparten av publikummet ville vært fornøyd.

Mimringen var unnagjort for denne gang, skulle det vise seg, og bandet gjøv løs på en rekke nye låter. Rekkefølgen kan være litt hulter til bulter i hodet mitt, men jeg mener de startet med Strays, som så gikk over i et halvakustisk parti som inkluderte Everybody's Friend og Just Because, for så å rocke det opp med Price I Pay og Riches. Denne delen fremstod naturlig nok som mer anonym sammenliknet med den massive innledningen, og vokalen var lagt forsvinnende langt bak i lydbildet på de rolige låtene. Farrell greide likevel å holde stemningen oppe foran et meget villig publikum, og sjarmerte de fleste med en hjertelig sceneopptreden.

Ocean Size avsluttet den ordinære delen av konserten og noen kaster på et tidspunkt en T-skjorte opp på scenen. Farrell griper skjorta og studerer påskriften før han ytrer ordene "Leve Blitz", og publikum lar seg ikke be to ganger og hyller fristedet med gjentatte rop. Farrell er strålende fornøyd, og jeg er sjeleglad det ikke var en trønder som kvittet seg med "ingen banke RBK"-skjorta si. Gutta kom tilbake etter glade rop fra salen og Mountain Song fikk en gjennomkjøring før perkusjonssettet til Perkins rulles frem på scenen og det er tid for avrunding med Jane Says.

Jane’s Addiction er ikke kunstferdige lenger, det er ingen nerve i fremføringen av de gamle klassikerne og det er ikke tvil om at gutta har svelget flere kameler en Kristelig Folkeparti for å begi seg ut på turné igjen. Jane's anno 2003 fremstår som et velfungerende maskineri som hviler på gode låter uten egentlig å gi noe ekstra. Farrell og Perkins har en fantastisk utstråling og entusiasme som smitter over på publikum, mens Navarro har mer enn nok med å kjøre gitarshow (lydbildet hadde hatt godt av en ekstra gitarist) og nykommer Chaney er fullstendig usynlig.

Jeg er rimelig fornøyd når alt kommer til alt. Jeg hadde aldri trodd at jeg skulle få se Jane's Addiction i konsert, så i kveld er kommet ett steg nærmere målet på "band jeg må se før jeg dør"-lista. Hvis nå bare Ivar Mykland kunne si opp byråkrat-jobben og stable Munch på beina igjen, så hadde det virkelig begynt å likne på noe...

Setliste (ikke nødvendigvis korrekt i midtpartiet):

Up The Beach
Stop!
Ain't No Right
True Nature
Been Caught Stealing
Three Days
Strays
Everybody's Friend
Just Because
Price I Pay
Riches
Ocean Size
Mountain Song
Jane Says


comments powered by Disqus

 

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Grey de Lisle - The Graceful Ghost

(Sugar Hill)

Ei countryplate med både ynde og tungsinn. Akustisk, vitalt og tett i tett med sterke låtar. Ta vel imot: Grey De Lisle.

Flere:

The Pains of Being Pure at Heart - Belong
Broken Records - Until the Earth Begins to Part