Naar Vi Døde Rocker

Black Debbath

CD (2006) - Duplex / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Flogging a dead writer?

Black Debbath gjør en god jobb med å blåse liv i Ibsen og hans verker, men når ikke helt opp til tidligere prestasjoner.

Av Stein Henrik Olaussen

07.09.2006

Black Debbath er et band som kan sammenlignes med Monty Python - enten er man storfan og ler seg skakk av det de driver med, eller så tåler man dem ikke. Fra jeg hørte Problemer innad i Høyre første gang, har jeg hatt stor sans for dem. Det er noe herlig arrogant med å bruke knallgode metallriff til å akkompagnere tvers gjennom absurde tekster, og det er vanskelig å ikke trekke på smilebåndet av obskure utbrudd som "All right, folk føler seg maktesløse, baby!".

Å kartlegge Duplex-bandenes besetninger blir som å prøve å tegne slektstre for en stor sørstatsfamilie, men så vidt meg bekjent er Ole Petter "Ollis" Andreassen den eneste i Black Debbath med erfaring som låtskriver i seriøse band (The Cumshots, The Hillstone Halos, Thulsa Doom). Jeg innbiller meg derfor at han i stor grad står for det musikalske i låtskrivingen, i tillegg til å produsere og spille trommer, mens de øvrige står for tekstene. Og det er en fordeling som vanligvis funker. Og når den gjør det, framstår de som en herlig hybrid av nerder og metallkjennere - musikalsk er de på høyde med de beste innen gammeldags heavy, og tekstene er utstudert vittige og absurde. Naar vi døde rocker er deres fjerde fullengder, og oppfølgeren til 2004s beint fram fantastiske Den femte statsmakt.

Som du kanskje har fått med deg, er Naar vi døde rocker et konseptalbum om Ibsen og hans tekster, i anledning et visst jubileum - kall det gjerne et bestillingsverk. På denne plata finner ikke Black Debbath opp seg selv på nytt, men prøver å sparke litt nytt liv i Ibsen. Bortsett fra Ibsen-tolkninger og -sitater er det med andre ord lite nytt på denne plata. Motörhead tilføyes i galleriet av parodierte/hyllede artister som strengt tatt domineres av Black Sabbath og Led Zeppelin, og Debbath prøver seg også på litt mer moderne heavy på denne plata. I tillegg bør det nevnes at kvinnelig vokal (utført av Animal Alphas Agnete Kjølsrud) dukker opp som forfriskende element.

Det kan late til at Ibsens-konseptets tematiske begrensninger har gått utover kvaliteten på tekstene. Mine favorittlåter av Debbath handler om temmelig snodige ting, eller hverdagslige ting med en absurd vinkling, som for eksempel Vi må redde Geirfuglen, Ikke tukl med elgens habitat, Ja og nei til EF. Av og til tyr bandet til platte vulgariteter og flåseri, og det kan virke som Ibsen-konseptet ikke ga nok spillerom til Duplex-guttas svært kreative hjerner. Underbuksehumor og tullestemmer dukker opp på denne plata, og det synes jeg de kunne holdt seg for god for. Dette er imidlertid selvfølgelig en smakssak.

Jevnt over holder låtene godt nivå musikalsk. Det er flust av gode riff her, og disse veier opp litt når tekstene av og til ikke holder mål. Ollis er en habil produsent, og har gjort en god jobb bak knottene på denne plata. At Lars og Egil bytter på vokalistjobben er en god ting - Lars' nasale stemme passer godt til de seige låtene, mens Egils mer snerrende stil egner seg til de mer hissige sangene.

For å trekke fram gode enkeltlåter, vil jeg nevne En rockefiende, By the Death Bed of Mor Aase og Motörhedda Gabler som mine favoritter. Platas eneste engelskspråklige låt er den eneste som kan tas som en seriøs metallifisering av Ibsen, komplett med Agnete Kjølsrud i rollen som Mor Aase, og er en knallgod låt. Refrenget på En rockefiende er noe av det beste Debbath har gjort, med flerstemt sang og et herlig riff. Dessverre har Black Debbath funnet det for godt å legge på tullestemmer underveis i begge disse ellers herlige sporene, det trekker litt ned, men ikke nok til å ødelegge den gode rocken helt. Dette er to av flere punkter på plata hvor man tar seg i å lure på hvordan bandet ville gjort det dersom de hadde byttet ut humoren med seriøse tekster. Men samtidig må man gi honnør til Black Debbath - det står respekt av enhver som tar seg råd til å "sløse" med gode låter på denne måten.

Dessverre må jeg også trekke fram noen eksempler på låter som ikke funker for meg i det hele tatt. Ved Ibsens grav er visstnok skrevet sammen med Odd Nordstoga, og handler om at Luringen urinerer og danser på Ibsens grav pga. sistnevntes aktivitet i målstriden. Denne låta, sammen med Vedrørende Ibsens korrespondanse og Striden om Ibsens møblement, er der kvaliteten på teksten blir altfor lav. Refreng som "Ibsen skrev / mange brev / for et slit, for et sabla strev" holder rett og slett ikke mål, og er langt under de lyriske finurlighetene dette bandet har prestert tidligere.

Som album blir Naar vi døde rocker dessverre for ujevn. På det beste viser det Black Debbath i storform, men plata inneholder også låter som rett og slett ikke holder mål. Dette gjelder imidlertid hovedsakelig tekstene, og dersom bandet hadde vært litt mer kritiske i skriveprosessen, kunne plata lett vært løftet minst en karakter. For selv om riffene er smått geniale, er jo tekstene minst like viktige for dette bandet.

En litt skuffende oppfølger til Den femte statsmakt, men ikke så ille at jeg ikke er spent på neste plate.

Groovissimo

The Felice Brothers - Yonder Is the Clock

The Felice Brothers rusker liv i tradisjonell amerikansk folk på en måte som bør ta pusten fra de fleste.

Flere: