Wohaw

the USAISAMONSTER

2 x LP (2005) - Load

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hippievås

Det hjelper lite at tanken er god, når musikken ikke er det.

Av Andreas Hardhaug Olsen

30.10.2005 (opprinnelig fra !hissig)

Uten tvil, oppviglerske Rage Against the Machine har noen overlegent gode tekster i tillegg til solide melodier. Zack de la Rocha kan udiskutabelt kunsten å skrive god antiamerikansk lyrikk hvor det lures inn kommunistisk og anarkistisk sympati uten at det blir med for store bokstaver, eller barnslig.

Nå er det riktig nok noen år siden jeg hadde mine kvasikommunistiske dager på ungdomsskolen og hørte rikelig på sinnamusikken deres, men tar jeg frem albumene merker jeg at de fortsatt evner å fenge mer enn godt nok. "Fuck Bush!" og "BOMB USA!" har liksom aldri vært det helt store for min del, dog en del barnslige hiphopere og pønkband gjerne lirer av seg liknende, uten at jeg automatisk forkaster dem av den grunn.

Jeg tror ikke the USAISAMONSTER er veldig kjent med kunsten å være subtil, raskt konkludert ut fra det håpløse navnet. På albumcoveret er det en tegning av en indianer, en okse og en moskus, og bildet inne i omslaget viser Matthews og Hohman i bar overkropp, utkledd som indianere, foran en slags totempæl de har bygd av trommer, høyttalere og forsterkere. Ikke godt å si om hensikten er å virke morsomme eller gravalvorlige. Dog - tross titler som All the Worlds Leaders Must Die og God is Red - de som alle andre fortjener en sjanse.

Selv om Wohaw i bunn og grunn er et sammensurium av metall, droning, feltopptak, folkrock og en del annet som har ført til at udugelige skribenter har gitt dem merkelappen 'futuristisk folk', koker jeg det raskt ned til en mindre flatterende betegnelse: 'hippievås'.

Dekkende paraply? Absolutt ikke, men selve essensen har fått et fast grep rundt seg. De to naturglade pseudohippiene skal for all del ikke gjerdes inn med de pubertale dilettantene med brennende, amerikanske flagg og plakater med lite smigrende Bush-slagord. Men, som bandnavnet tilsier, politikken er av det sosialistiske og korrekte kaliberet: The USA/ natures worst enemy/ a government no representative for spirit worlds of plants and animals/ (...) The government does not represent the natural world in any way/ discontent experiment/ try connect respect to understand native nations near destroyed conquest. (The Hoboken)

De tidlige låtene veksler mellom å være rock med gitarvreng og mer folkorienterte komposisjoner med den enerverende messevokalen til Colin Matthews hengende over seg. Progressive låtkonstruksjoner, lefling med støyrock, innblanding av hardcore-elementer, heller slitsomme forsøk på å bråke som Lightning Bolt nå og da, er hva som følger frem til Waterfall. Her kan det virke som duoen har stoppet opp litt for å prøvesmake medisinplantene indianerne som en takk har høstet for dem. De klarer ikke, eller enda mer korrekt, de vil ikke komme til seg selv igjen. Lett klimpring på gitaren, sløv vokal og en rennende foss i bakgrunnen blir det smått radikale skiftet fra bråket som dominerte første halvdel.

Fra kaos til leirbålstemning. Wohaw har med ett blitt mindre slitsom, men jeg kjeder meg fremdeles. Blant de småfjerne, psykedeliske låtene finnes det i det minste én godbit: Alligator Alligory. En artig kassegitarlåt med en absurd tekst, og en fengende vokal som desverre ikke evner å være et fornuftig element andre steder på albumet.

Dette er allikevel bare perlen i septiktanken. Det kan virke søkt å dra inn Rage Against the Machine inn i sammenlikningen med The USA is a Monster, men visse likheter er det. Der Rage sin ideologi leveres igjennom noe kryptisk revolusjonsoppfordring, sitter the USAISAMONSTER og fôrer deg med teskje, mens de roper og vifter med irriterte pekefingre mot justismord, forurensing og skylappene som dekker til utsikten vår. Hva standpunkt og meninger angår, er jeg ikke uenig, jeg, men når det gjelder musikken blir det direkte sjarmløst.

I motsetning av hva andre måtte påstå: Dette er ikke et episk album. Et nesten hvilket som helst band kan la sporene hoppe mellom bråkete rock'n roll, opptak av sildrende bekker og trubadurpop, om det ville være ønskelig. Heldigvis styrer de fleste unna et slikt opplegg, da det tydeligvis resulterer i et surr uten like. Her er det ingen rød tråd, knapt nok noen fengende låter, eller en den nødvendige nerven som trengs når man kaster seg ut i et politisk oppgjør slik som bandet gjør her.

Bruk heller tiden på å røyke fredspipe, og å lukte på de få friske blomstene som er igjen, gutter. Jeg tviler på at dere er brukelig til så mye annet.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på hissig.no

Groovissimo

Tanakh - Dieu Deuil

Som Tindersticks på bærtur eller Calexico med solstikk? Eller Morricone som lurer Nina Nastasia til sengs etter å ha gurglet bongvannet til Molasses?

Flere: