Everybody

The Sea and Cake

CD (2007) - Thrill Jockey / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Here comes the sun

Når værgudene svikter er det godt det fins band som The Sea And Cake.

Av Anthon Andreassen

26.07.2007

Fins det noe band i verden som er mer synonymt med sommer enn The Sea and Cake?

Lyden av herrene John McEntire, Sam Prekop, Eric Claridge og Archer Prewitt er i mine ører som å bli teppebombet med assosiasjoner til svaberg, reker, rosévin, hytteturer og døsige morgener. Ja, det er vanskelig å se for seg at bandet i det hele tatt eksisterer i vinterhalvåret. Sannsynligvis gjør det heller ikke det, så lenge hovedpersonene er involvert i alt fra barnebøker, fotoutstillinger og malerier til et utall andre bandprosjekter.

Ikke det at det er noe som helst i veien med det. Det er nemlig behagelige premisser The Sea and Cake har lagt for seg selv: Et overskuddsprosjekt for noen av de lyseste hodene på Chicago-scenen, og en solgyllen mulighet til å krysse rock-, pop- og jazz-impulsene fra Drag City/Thrill Jockey-familietreet med brasilianske rytmer, studiotryllerier og store doser sommerhygge. Hvis ikke det høres gøy ut, så vet ikke jeg.

Årets utgivelse er den syvende siden den selvtitulerte debuten for 13 år siden. Det har likevel kriblet litt ekstra denne gangen: Delvis fordi det er gått fem år siden de sist stakk hodet frem, men også fordi bandet selv har sådd tvil om det i det hele tatt ville komme flere plater fra denne kanten. At Sam Prekops forrige soloalbum fra 2005 minnet mistenkelig om et Sea and Cake-album uten Claridge støttet opp om denne mistanken.

Men hei, her er den altså, og én ting kan man slå fast med en gang: Everybody varmer atskillig bedre enn sommeren 2007 så langt har gjort.

Det starter uforskammet friskt. Up on Crutches er omtrent for powerpop å regne i dette landskapet, selv om Pearlfishers føles som en langt mer relevant referanse enn Evan Dando. Det er lite jazz og bossanova å spore, men likevel umiskjennelig Sea and Cake, der McEntire pisker gitarist Prewitt og bassist Claridge avgårde, mens Prekop puster ordene sine inn mellom melodilinjene.

Too Strong bringer oss umiddelbart tilbake i den velkjente tralten av døsig velbehag. På samtlige Sea and Cake-utgivelsene fins det spor som best kan beskrives som musikalske skulpturer, og dette er definitivt en av disse: Sam Prekop ligger og dupper oppå Prewitts gitar, mens McEntire tetter alle eventuelle hull med stødig perkusjonsarbeid. Vanntett.

Crossing Line bringer flere popelementer på banen, og sangen drives frem av handclaps og en fuzzy gitar. Vokalen trekker på white soul-influenser som tidligere har vært mest synlige på Prekops to soloalbum. Nøkkelen er ikke hva han synger, men hvordan han leverer linjene sine. Måten han puster mening inn enkeltord og lar lytteren spinne sine egne assosiasjoner fungerer utmerket i denne settingen.

Prewitts gitararbeid på Middlenight er også verd noen linjer. Et deilig, repeterende tema gir sangen den gløden den trenger for å bære vokalen frem. Og så er det akk så deilig å høre et band som ellers ikke er plagsomt opptatt av tradisjonelle sangstrukturer trekke et skikkelig refreng opp av ermet.

Påfølgende Coconut er en lettbent versjon av Two Dedications fra Sam Prekops siste soloalbum (et kompliment), mens Exact to Me stanger litt for mye for min smak, selv om overgangene er upåklagelige, og sporet løser seg fint opp mot slutten når Prekop slipper taket og lar Prewitt riffe det hele trygt i land.

Lightning er platens flotteste øyeblikk, og et skoleeksempel på hva The Sea And Cake er i stand til når ting klaffer for hele firerbanden samtidig. Dette er nemlig et vaskeekte godlyd-o-rama, med kløktig rytmeprogrammering i bunn, smakfullt gitar(under)spill og lekne basslinjer som holder interessen oppe selv etter en del runder i cd-spilleren. Og overganger er som er mer luftige, svale og delikate enn dette finner du ikke noe sted i cd-hylla.

Først på platens nest siste spor, Left On, viser Sea and Cake litt tenner. Dette kan nok i første rekke tilskrives at Prekop lener seg tilbake og lar instrumentene knurre fritt uten tanke på stemmen hans. Sporet bygger seg opp i intensitet, og i det man venter på at noen skal slippe løs rocken for alvor, smyger Prekop seg inn og tar det hele ned, uten at det føles som noen nedtur.

Everybody er den første utgivelsen til bandet som ikke er produsert av John McEntire, uten at Brian Paulsons studioarbeid skiller seg nevneverdig fra det McEntire har levert tidligere. Produksjonen er tvers gjennom klokkeklar og fin, og har et såpass ryddig lydbilde at det er mulig å glede seg over detaljer i basspillet selv på mindre bra anlegg og MP3-spillere.

For det er ikke uvesentlig poeng: Som stort sett alt annet i Sea and Cake-katalogen er dette en plate som fungerer på flere plan. Du kan sette den på i bakgrunnen når du får besøk (eller når du står i heisen, for den saks skyld), skru opp lyden litt og nyte bandets pop-kvaliteter eller du kan spenne på deg høretelefonene og fordype deg i virtuost basspill og McEntires tilbaketrukne, men kirurgpresise perkusjonsarbeid. Selv lander jeg som regel på den midterste varianten, men det er noe betryggende ved å vite at det fins et nivå til.

Og hvis noen skulle være det minste i tvil: Du bør kjøpe denne platen. Først og fremst fordi den er uforskammet bra og en oppvisning i studiopolert godlyd - men også fordi du trenger sol og sommer. Regnestykket er ikke vanskelig: For prisen av en time i solarium kan du her sikre deg 36 minutters konsentrert sommerhygge til odel og eie.

Og da er du ganske teit hvis du velger det første.

Groovissimo

Fever Ray - Fever Ray

Elektronisk brilijant og lyrisk overlegent fra Karin Dreijer, som har laget ei plate som simpelthen er uimotståelig.

Flere: