Immortality Lessons

Cul de Sac

CD (2002) - Strange Attractors Audio House

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Laud

Cul de Sac trodde de spilte tidenes verste konsert. Det viste seg å være en av deres beste.

Av Bjørn Hammershaug

19.11.2002

Cul de Sac er et meget interessant band fra Boston/Cambridge-området. Med fri instrumental-rock som plattform henter de innflytelse fra både psykedelia, frijazz, midt-østen, electronica, surf, space/krautrock og jeg vet ikke hva. Cul de Sac er et på alle måter genreløst og vidtfavnende orkester.

Gitarist Glenn Jones opprettet bandet i 1990 for å sette sin John Fahey-inspirerte gitarstil ("open tuning") inn i en mer rocka kontekst. Jones fortalte en gang om hvordan han ble kjent med Fahey gjennom kunstlæreren sin på 70-tallet, og om hvordan oppdagelsen av album som Beefhearts Trout Mask Replica, Stockhausens Hymnen og Stogges' Fun House også skulle få stor betydning for ham. Han var dessuten tidlig inne i bluesartister som Skip James, Blind Willie Johnson og Jimi Hendrix, og brevvekslet en periode med den intergalaktiske jazzprofeten Sun Ra. Med albumene Ecim (1992), I Don't Want to Go to Bed (1995), China Gate (1996) og utrolige Crashes to Light, Minutes to Fall (1999) har Jones og hans medmusikere presentert denne smeltedigelen av inspirasjon til et formidabelt og konsist resultat. I 1997 fikk de endelig gjennomført et samarbeid med læremester Fahey, utgitt under tittelen The Epiphany of Glenn Jones (det var ikke et lett samarbeid, for noen av partene). Alle platene anbefales uten unntak på det varmeste. Jeg trodde i en periode at Crashes to Light skulle gi bandet større oppmerksomhet, i kraft av å være deres mest komplette arbeid så langt, men det ble forferdelig stille fra denne kretsen etterpå, og de eksisterer fortsatt som en obskuritet for mange. Uansett var det godt å høre livstegn herfra, selv om Immortality Lessons er en liveskive fra et tre år tilbake.

Dette opptaket er nemlig gjort på Brandeis University i Waltham, Massachusetts i mai 1999 for radiostasjonen WBRS' The Joint-serie. Låtene fremføres av samme kvartett som stod bak Crashes to Light; Jones, Michael Bloom (bass), Robin Amos (synth, samples) og Jon Proudman (trommer). Den viser at Cul de Sac er et genuint liveband når alt klaffer, til tross for noe gusten lyd sammenlignet med studioskivene deres (unntatt I Don't Want to go to Bed som ble tatt opp rett fra øvingslokalet over en periode på flere år). Jones skriver i omslaget på Immortality Lessons at forholdene før og under spilling var så dårlige at de var sikre på at resulatet var en tilnærmet katastrofe, og han kunne ikke tro at det var samme han fikk høre en tid senere - beskrevet som om "everything came together".

De starter noe forsiktig med en forkortet versjon av Etaoin Shrdlu (fra Crashes to Light), her titulert Etaoin Without Shrdlu. Den viser en noe nedtonet og forsiktig side av bandet, som de holder på hele platen. De pøser ikke på med lyd, men i et ganske rolig sett fremhever de sine psykedeliske, speisa og "østlige" referanser uten å miste den heftige grooven som også kjennetegner bandet. Frozen in Fury on the Roof of the World, en kaldere versjon av elegante On the Roof of the World (igjen fra Crashes to Light) viser noe av den samme tendensen. Proudmans korte slagverksekvens Enhoft Down danner en dunkel overgang til drivende Immortality Lessons, som ble fjernet fra The Epiphany of..., og her faktisk står som platens hardeste og mest kontante spor i klassisk Cul de Sac-driv. Alle har fått med hver sin låt, og på Michael Blooms Tartarugas er det selvsagt bassen som står i sentrum et par minutter, mens på Liturgy av Robin Amos får vi samples fra noe som høres ut som en slags bønnesang fra et land langt borte. Disse tre fungerer aller mest som bindeledd mellom de andre sporene.

Liturgy skaper en nydelig overgang til Flying Music From Faust. Glenn Jones hevder at denne versjonen er den beste de noensinne har gjort, og at de har forsøkt å kopiere "feilene" i Blooms basspill ved senere anledninger. The Dragonfly's Bright Eye og Blues in E drar seg begge over ti minutter. Den første er pumpende og overstyrt spacerock, mens det avsluttende eposet i kontrast er en ambient svevende voggevise som tar oss med helt opp til stjernene. Det er ikke til å komme unna at Cul de Sac låter fetest på de drivende og raske partiene, der jeg tar meg i å tenke på norske Salvatore til tider. CdS har ikke så utpreget "postrock-stil", de eksisterer i en mer far-off verden, fylt av referansene som er nevnt her. Alle sporene på Immortality Lessons preges på denne måten av musikernes øre for hverandre og en åpen tilnærming til materialet der alle elementene er like viktige hele tiden.

Glenn Jones skriver også at denne platen er representativ for hvor Cul de Sac befinner seg nå, og lover to nye plater senere i år (hurra!); studioalbumet Death of the Sun og filmmusikken til The Strangler's Wife. Det er bare gode nyheter, og bør være en mulighet for flere å bli kjent med dette fantastiske bandet. Merk at Immortality Lessons er gitt ut på Olympias Strange Attractors Audio House, og kan være tung å anskaffe her i Norge.

Groovissimo

Sufjan Stevens - The Age Of Adz

Ikke engang Sufjan Stevens kommer seg unna med autotune, men heldigvis er de seksti minuttene før sjokket av ypperste klasse.

Flere: