Grit

Madrugada

CD (2002) - Virgin / Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Goodtime Rock'n'Roll

Den langsomme melankolien og dysterheten som tidligere karakteriserte Madrugada, er erstattet med mer hardtslående rock.

Av Jahn Espen Nakkestad

05.11.2002

Det er ikke bare trommeslager Madrugada har byttet ut det siste året. Det virker nesten som om Jon Lauvland Pettersen tok med seg den madrugadiske stilarten da han forlot bandet rundt juletider i fjor. Bandet vaklet skikkelig da bruddet var et faktum og de var avhengige av å komme seg videre. Gruppa måtte dannes på nytt og inn kom Simen Vangen, en skolert musiker med mange års jazz- og klassiske studier bak seg. Men de har ikke blitt mer jazza av den grunn. Den langsomme melankolien og dysterheten som tidligere karakteriserte Madrugada er erstattet med mer hardtslående rock.

De fire gutta i Madrugada kommer fra Nordland, nærmere bestemt Stokmarknes, Bjerkvik og Sortland. Bandet startet opp i 92, da bassist Frode Jacobsen og trommeslager Jon Lauvland Pettersen startet i det små. Et par år senere ble vokalist Sivert Høyem tatt inn i varmen, og Abby's Adoption (som de da kalte seg) ble komplett da Robert S. Burås kom med på gitar. Høsten 95 flyttet hele gjengen til Oslo for å satse fullt og helt på musikken. I løpet av denne tiden valgte de navnet de nå har etter forslag fra forfatteren Øystein Wingaard Wolf, en venn av gutta. Madrugada er spansk og beskriver den tiden av døgnet da natten blir til dag, oversatt til norsk blir det noe sånt som "den blå timen".

Sommeren 1998 skrev gruppa platekontrakt med Virgin og fikk ut sin første EP med tittelen Madrugada. Året etter kom deres første album Industrial Silence og den madrugadiske stilarten med rolig rock og klang var født. Og for ei fantastisk skive det var! Og... for en nedtur det var to år senere, da oppfølgeren The Nightly Disease ble sluppet. Mange av sporene holdt alt for lav standard opp mot debuten og det var totalt sett en heller kjedelig utgivelse. Men det fantes unntak. Et av disse var den meget lovende singelen Hands Up - I Love You som ble sluppet måneden før.

Grit skal visstnok bety noe sånt som dritt og/eller møkk. Som navnet tilsier er dette en ganske skitten og grumsete plate. De fleste sangene er spilt inn live for på den måten å lage andre stemninger enn det bandet tidligere har vært kjent for. Som nevnt har gruppa tatt et ganske langt steg bort fra det vi har fått servert på de foregående albumene. Tempoet er skrudd opp, melankolien og dysterheten er så godt som forduftet og erstattet av frustrasjon, intimitet og Rock'n'Roll. Plata bærer preg av et turbulent år med mye kaos, personlige problemer og konflikter, og de hevder selv at de ikke kunne ha lagd den uten all dritten de har vært gjennom.

Berlin ble redningen, byen hvor Bassist Frode Jacobsen allerede hadde tilbrakt halvannet år. To måneders intens innspilling i den bohemske bydelen Kreuzberg har ført til en meget variert og annerledes plate. Den er produsert av Jacobsen sammen med Head, som tidligere har arbeidet med PJ Harvey. Sangene strekker seg ut i et stort spekter med alt fra Goodtime Rock'n'Roll og Garasjerock/Punk til Dub-reggea, med noen ganske få smakebiter av det gode gamle Madrugada slengt inn innimellom.

Spor verdt å nevne er den tidligere utgitte singelen Ready, en skikkelig gitarpreget Rock'n'Roll-låt som minner en god del om The Rolling Stones i det hardere hjørnet. Den er bråkete og grumsete, faktisk til forveksling likt et konsertopptak. En av de få låtene som minner om det de tidligere har gitt ut, er I Don't Fit. Sangen har et sløyt driv som er typisk for en klassisk Madrugada-låt med rolig rock og klang. Til slutt må det etter min mening beste sporet, Majesty, trekkes frem - en melankolsk ballade om det store kjærlighetsbruddet. Sivert Høyem får virkelig vist frem hvilken fantastisk stemme han har, og låta ender opp som den desidert vakreste Madrugada noen gang har gitt ut. Mer av dette, takk!

Madrugada har utviklet seg. Det er et mer rocka band som nå har sluppet sin tredje fullspiller. Personlig mener jeg at de bedre kler sin gamle stil. De har blitt et band som nok gjerne vil vise seg frem på en annen måte og som vil satse på konserter med mye liv og fart. Men jeg mener fortsatt at det er debutplatas seighet og mørkeblå sjarme som treffer best.

Groovissimo

Humanoid - Sessions 84-88

Lurer du på hvordan techno hørtes ut før det ble allemannseie? Humanoid presenterer old-school acid house, rave og techno fra 1984-1988.

Flere: