The Woods

Sleater-Kinney

CD (2005) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Girl Power Is Dead

Sleater-Kinney skifter stil, og har med The Woods laget sin beste plate.

Av Helge Årsheim

30.05.2005

Da Sleater-Kinney spilte i Bergen for en snau måned siden (mai, 2005) vurderte jeg å ta turen. Når jeg tenkte nøyere over saken, kom jeg frem til at det ikke var så mye vits i å dra likevel: "De spiller jo bare formelpreget riot grrl-punkrock uansett", tenkte jeg i mitt fordomsfulle sinn. Så feil kan man altså ta. The Woods er den sjuende platen til Sleater-Kinney, og gjør at jeg endelig kan slippe å trekke frem den forslitte standardfrasen "joa, den er ok, men jeg liker mye bedre de greiene de har laget før" - en samtale-killer jeg trekker opp av den metaforiske "hatten" så altfor ofte.

The Woods er alt annet enn statisk protestpunk å brenne BH-er til. Borte er de peppy rytmene og de enkle hookene, til gjengjeld disker bandet opp med langt skitnere vreng i gitarene, mye tyngre bluesriff og mer sofistikerte melodilinjer. Der referansene tidligere gikk til Bikini Kill og Le Tigre, nikker Sleater-Kinney nå mer til Blues Explosion og Led Zeppelin. Det frenetiske, uforutsigbare, men fremfor alt inderlige vokalspillet mellom Corin Tucker og Carrie Brownstein er imidlertid beholdt i all sin fylde, og er med på å heve helhetsinntrykket betraktelig.

Produsent Dave Fridmann har tidligere jobbet sammen med band som Low og Flaming Lips, og lydbildet på The Woods er akkurat dörty nok til at sangene beholder en del av live-kvaliteten som så ofte forsvinner når grøtete rock skal festes til plate. Skjønt, "grøtete rock" blir kanskje litt vel snevert, platen spiller på et vidt spektrum, og trioen leker seg innenfor ulike uttrykk som om det var den naturligste ting i verden. Her finnes bluesriff som får Jack White til å virke som en amatør, vokalcrescendoer som får PJ Harvey til å høres ut som Olga Marie Mikalsen, og rytmekjør som får John Bonham til å snu seg i graven.

Selv om det formelmessige uttrykket som til tider kunne gjøre Sleater-Kinney litt forutsigbare på de tidlige utgivelsene er borte, har de beholdt brodden i tekstmaterialet. Her er noen spark til kjønnsreduksjonisme på den melankolske Modern Girl, litt generell misantropi på Jumpers, og en kvass dose kynisme på den gromme Let's Call it Love, som fremstår som platens kanskje beste låt. Sleater-Kinney har hele tiden operert innenfor en progressiv feminisme, og med The Woods videreutvikler og fornyer bandet budskapet ved å gi det en ny innpakning som fungerer helt utmerket, uten å gå vekk fra de ideologiske grunntankene. Riot Grrl, Girl Power og andre kjønnsrelaterte sjangere er i ferd med å utspille sin rolle. Sleater-Kinney viser at musikk ganske enkelt er kjønnsoverskridende på alle fronter, og gjør den slags merkelapper overflødige og misvisende.

The Woods er ganske enkelt den beste platen Sleater-Kinney har gitt ut så langt.

Groovissimo

The Boy Least Likely To - The Law of the Playground

Med banjoen som veiviser lærer The Boy Least Likely To oss å finne barnet som bor i oss alle.

Flere: