I

The Magnetic Fields

CD (2004) - Nonesuch / Warner Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

I Love ...

'I' er '69 love songs' i et nøtteskall, sa fyren i platebutikken til meg.

Av Erik Hansen

03.10.2004 (opprinnelig fra pstereo.no)

The Magnetic Fields er et av Stephen Merritts mange musikalske prosjekter. Det er fem år siden trippelplata "69 love songs" kom ut. Den besto av, ja nettopp, hele 69 sanger om kjærlighet. Denne gangen er Merritt nede i 14 låter, men han har passet på å gjøre det litt kuriøst denne gangen også. Alle låttitlene begynner på bokstaven "I", noe som da også har gitt navn til albumet.

På "69 love songs" bidro ikke mindre enn fire kvinnelige vokalister, i tillegg til Merritt. Denne gang synger han alt selv. Baryton-stemmen minner noen ganger om Stephen Murdoch i Belle & Sebastian, andre ganger om avdøde Ian Curtis i Joy Division. Man kan også trekke en parallell til Morrisseys evne til å kombinere hjerteskjærende tekster med ekstremt fengende og positive melodier.

Men Stephen Merritt er først og fremst Stephen Merritt.

I coveret denne gang påpeker han at det brukes "no synths". I stedet står orkestrale arrangement i fokus. Både piano, banjo, ukulele og ikke minst cello erstatter mye av "elektronikaen" som har preget store deler av utgivelsene til The Magnetic Fields.

Stephen Merritt sine tekster tar kjærligheten på kornet, samme hvilken legning man har. Selv har han ikke hatt særlig hell. Til gjengjeld skriver han usedvanlig godt. Firkløveret "I don't believe you", "I don't really love you anymore", "I looked all over town" og "I thought you were my boyfriend" er alle prima eksempler på det. Sistnevnte trekker tankene tilbake til Human League på åttitallet.

En annen av Stephen Merritts store begavelser er humoren i tekstene. I "Evil twin" skulle han ønske at han hadde hatt en ond tvilling som kunne gjøre all verdens ulumskheter. For selv er han bare snill.

"Evil twin" har nok en seriøs undertone, noe jeg har vanskelig å finne i "In an operetta". Dette er et tre minutters-resymé av alt som skjer i et operastykke. Prinsessen blir kastet ut av sitt slott, hun må kle seg ut som en gutt for å få seg arbeid og skifter navn til Pip, før hun blir kaptein på et sjørøverskip...så videre, og så videre.

Ei venninne av meg fortalte at hun ikke klarte å sette like stor pris på "I" som "69 love songs" da albumet kom ut, fordi hun mente man måtte være enten lykkelig eller ulykkelig forelska for å få fullt utbytte. Det kan jeg slutte meg til, all den tid jeg synes at avslutningssporet er platas beste - og kanskje den tristeste og fineste kjærlighetserklæringen noen sinne.

"Why would I stop loving you
a hundred years from now?
It's only time, it's only time
(...)
If rain won't change your mind
let it fall
the rain won't change my heart
at all"

"I" er "69 love songs" i et nøtteskall, sa fyren i platebutikken til meg. Og ja, man kan sikkert innvende at mye er likt. Hvis det kan sies å være en innvending, da.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på pstereo.no,
der den fikk karakteren 8/10

Groovissimo

Svein Finnerud Trio - The Complete Released Works 1968-1999

Hvor fri kan man være? Svein Finnerud er evig bundet til Club 7-stadiet i norsk jazzhistorie.

Flere: