Powerage

CD (1978) - Epic / Sony Music

Genre:
Rock

Stiler:
Hardrock / Boogierock / Heavy metal

Spor:
Rock'n'Roll Damnation
Down Payment Blues
Gimme a Bullet
Riff Raff
Sin City
What’s Next to the Moon
Gone Shootin'
Up to My Neck In You
Kicked In the Teeth

Referanser:
Easybeats
The Rolling Stones

Vis flere data

Se også:
High Voltage - AC/DC (1976)
Dirty Deeds Done Dirt Cheap - AC/DC (1976)
Let There Be Rock - AC/DC (1977)
If You Want Blood, You've Got It - AC/DC (1978)
Highway to Hell - AC/DC (1979)

Kraftpakke

Til tross for tittelen har bandet gitt oss skiver med mer trøkk og energi enn dette.

Av Jonas Prangerød

01.09.2003

Med Powerage fikk AC/DC sin første singelhit. Rock'n'Roll Damnation fremstår fortsatt som en av skivas største høydepunkter. I 1978 nådde den 24. plass på hitlistene i England, mens albumet havnet på 26. plass samme sted. Cliff Williams, en engelskmann med bakgrunn fra band ved navn Home og Bandit, hadde funnet sin plass og sin bass noen måneder tidligere. Ved siden av brødreparet skulle han vise seg å bli bandets stødigste medlem.

Plata starter med singellåta Rock'n'Roll Damnation, og det høres virkelig ut som om de har klart å holde trøkket oppe fra de foregående skivene. Det er en låt i god, gammel ånd. Krydret med maracas og klapping uten at det lukter softrock av den grunn. Etter dette blir plata litt daff. Ikke dårlig og ikke utypisk AC/DC, men den lever liksom ikke opp til forgjengerne. Men så bør man kanskje ta i betraktning hvor høyt lista var lagt.

Det riffes og hyles, men sparker ikke like mye rompe som forventa. Det blir for mye fyllstoff og for lite knyttneverock. Skiva har ingen pinlig dårlige låter eller grusom produksjon. Den er bare mye mer ordinær enn Let There Be Rock. Både Down Payment Blues og Riff Raff er tøffe låter, men røsker ikke tak verken sjel eller humør. Sin City er en liten perle, men kunne kanskje vært enda tyngre.

Kicked in the teeth again
Sometimes you lose
Sometimes you win
(Kicked In the Teeth)

Akkurat som åpningslåta er avslutninga en kraftrocker som gir frysninger på ryggen. Her er Angus Young i gitarspasmer i fire minutter. Herlig! Mannen har selvsagt flere råe gitarpassasjer på skiva, men det er jo akkurat hva man forventer. Bandet har i alle fall ikke blitt frista til å ta en mer kommersiell sidevei etter den begynnende suksessen og lager fortsatt album som har en god og ekte følelse.

Powerage er ei streit og til tider god hard rock skive, men bærer kanskje preg av at det ble litt for kort mellom studiobesøkene. Ellers kan det være et bevisst valg å roe det litt ned, men å dempe seg passer ikke helt et band som dette. Enkel rock er avhengig av knallfengende låter og det er desverre ikke Powerage proppfull av. Dermed ender den bare som et helt greit AC/DC-produkt.