Hurricane Spoof

Ping

CD (2012) - Brown Lagoon / Big Dipper

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Her kommer Pinglemusikken!

Ping holder sin fjerde magisterforelesning over oppgitt emne: ‘Hvordan skape musikk på et anstendig nivå som den gemene hop aldri kommer til å høre’.

Av Henning Hope Rønhovde

29.06.2012

Ave Pingus, ave Pingus, gryntes det i åpningssporet. Og da er det vel bare å adlyde den godeste keiser Ping. Eller snarere, keiserpingweenen. For det pustes og peses på sedvanlig vis med en betagende dunst av Ween på bandets felles ånde. Det er nemlig vedtatt ved lov at det skal være slik. Og med stø luffe kaster atter den morsomt vaggende Aptenodytes forsteri tilsmussede popperler for svin (Sus scrofa domesticus).


Altså – heil, hyll, headbang. Rull i søla. Hvil. Repeter.

Jovisst, de er tilbake. Her kommer Pinglemusikken, men ikke midt i trafikken som skrevet står. De har liksom et ben både hist og her. Så som tidligere. Kanskje kikker de utover den nysgjerrige forsamlingen og tenker: ‘Milde måne, her er mange mennesker. De har sikkert svært forskjelligartede krav. Av praktiske, så vel som musikketiske hensyn blir det å etterkomme samtlige ønsker en hard nøtt å knekke. Men vi skal prøve'.


De spiller riktignok ikke i alle kompassets retninger, men antagelig nok til at den uerfarne lytter kan miste retningssansen.

Tamburmajor Jørgen Greiner anfører sin skare av fremtredende musikere ut i manesjen og byr oss velkommen med messingblåsere, elektroniske pling-plong-lyder og et komp som bringer i erindring tøyserockerne Gwar. Men så skifter de gir. Ja, naturligvis gjør de det. Slimete gurglesang blir snart erstattet av en grammofonsjarmør – en slags Morrisey med munnen full av melodilinjer som hentet fra Blurs glansdager. Pizzicatostrykere smyger seg insisterende frem og de to gitarene harmonerer som pølse og lompe. Så fortsetter det hele videre i smittsom hoppsatakt så bronsemedaljene riktig ringler på brystet.

Men det var kun første låt. Ping har liksom hele tiden tilhørt et annet tiår. Og på deres fjerde utgivelse blir dette mer evident. Ping har 1970-tallets aura. De står i takknemlighetsgjeld til band som den gang ikke tilhørte noen skoler eller etablerte retninger – det som senere ble betegnet som fusion og progrock. 
Dog, så enkelt er det ikke. Utover de ti sporene møter man blant annet Zappa som leker Jaga Jazzisten med Damon Albarn. Med låten Lily gjenoppleves musikken fra et eller annet Commodore 64-spill som kulminerer i en særdeles delikat miniatyr-kammerkonsert. Synd den ikke får utvikle seg videre! 
På sitt mest avantgardistiske minner komposisjonene om Jono El Grande, annet om Samla Mammas Manna. Det blir med andre ord en heftig røre: Gentle Giant i håndgemeng med The Dwarves. Ping Floyd. Pink Sabbath. The Pointer Genesisters. Og fra en skyfri opiumsblå himmel skimter man The Eagles som slipper psykedeliske etterlatenskaper i hodet på intetanende – ja, nær sagt som en svevende Poopship Destroyer, for den som kjenner til fenomenet.

Like a kangaroo with AIDS, like a pussy on roller-blades. Til den slags yndig poesi tilsettes musikk av - i grove trekk – klassisk britisk poprock à la 1968. Men bandet vet å tilføre sine smakstilsetninger og krydderier, sine pingredienser så å si. Alltid lekende, av og til oppfinnsomme. Jeg vil særlig trekke frem Ave Pingus, The Hurricane Spoof og The Pervert and the Virgin som høydepunkter. I dem finnes kaskader av musikalske finurligheter. Fra poplåtenes mest fengende vendinger til snerrende metallriff, disharmonier som klasker en i fleisen og keyboardske triller som klinger liflig som nyresten i pissoaret. Her er episke partier avbrutt av joviale (eller jævlige) kontrapunktiske piruetter fra kunstrockens indre salonger. Vokalist Greiner har atter smurt strupen med meierismør, men gurgler ofte småsten som Lemmys litt tilbakestående lillebror. Likevel har vi aldri hørt ham bedre enn nå. Her finnes ingen trettende solopartier, ingen som stjeler showet. Ping spiller som et lag, og vet det.

Tidvis er lydbildet svært detaljrikt, som utpenslet med en formsikker hånd. Men personlig mener jeg Ping gjerne kunne innlemme strykere og blåsere oftere og mer aktivt – jeg synes de har personligheten til det. Av og til låter det mer som et vedheng enn en naturlig ingrediens, det har kanskje noe med komponeringsfasen å gjøre. De eksterne musikkbidragene blir formodentlig "lagt på til slutt" …? Det jeg antagelig mener er at der det brukes akvarell, burde penselen dyppes i oljemaling.


Jeg vil nødig bruke et ord som anonym om Ping, det er de nemlig aldri. Men deres svakere låter forsvinner noe i skyggen av kneisende høydepunkter. Noen ganger føles det som der de fremstår innadvendte burde de være utadvendte, og omvendt. Kanskje må det være sånn. Kan hende er det slik effekten best utnyttes? Det blir som kjent aldri lørdag uten tirsdag.

Ping låter umiskjennelig som seg selv, og selv om det hadde vært ønskelig at de trampet enda litt hardere for å etterlate seg et tydeligere fotavtrykk, tror jeg Ping - i ettertid - vil være et av disse norske orkestrene hvis ry vil vokse i stillhet. De er vel å regne for veteraner innen undergrunnsrocken, og de har sine lojale tilhengere. Likevel tror jeg de fremdeles kommer til å forbli et kultfenomen. Jeg er dessuten tilbøyelig til å mene at det er det som kler dem best.

Avslutningsvis føles det relevant å trekke en tåkete parallell til sykehussketsjen av Monty Python. Der hvor det store og høyst nødvendige apparatet trilles inn foran en fødende kvinne. En maskin hvis ingen vet hva heter, men bare omtales som ‘The machine that goes', ja, nettopp, - Ping!

Overlegen vet ikke riktig hvorfor den er der, eller hva den skal brukes til. Antagelig ikke de andre heller. Men de beskuer pingmaskinen med våte blikk. Vi får vite at den er viktig, at den spiller en nødvendig rolle for de sykehusansatte. Men! - også som utøvende kulisse i komediens teater.


Hva prøver anmelder her å fortelle? Å, bare det at ...

De fleste gir beng, mange skjønner ingenting, og en liten menighet får ståping.

Groovissimo

Fire! - You Liked Me Five Minutes Ago

Debutplate, helt fersk svensk trio, men på ingen måte ubeskrevne førstereisgutter.

Flere: