Mama's Gun

Erykah Badu

CD (2000) - Motown

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Holy Mama!

Erykah Badu er for lengst opphøyd til moderne souls dronning.

Av Gøril Sæther

07.03.2003

Egentlig burde jeg vel ikke anmelde en plate jeg anser for å være en av de absolutte favorittene, siden den garantert får full pott på grunn av manglende subjektivitet og en lidenskapelig fanvirksomhet jeg ikke ante jeg var i stand til. Men hey, hvorfor ikke?

Jeg husker to studenter som satt 12 timer på en fullpakket buss til Molde jazzfestival sommeren 2001. De måtte på grunn av plassmangel i herberget overnatte med sine støle legemer liggende i 30 graders vinkel på en steinrøys ved strandkanten, for så å våkne med vann opp til kneet (vi var to landkrabber som glemte det der med flo og fjære) - alt dette med det ene formål å få med seg nevnte dame live; og all lidelse var verdt det. Konserten var en fantastisk opplevelse, antagelig også for hovedartisten selv, som blant annet skrøt av de vakre norske trærne før hun mot slutten av kalaset kastet av seg turbanen og nærmest dro en stagedive flankert av en rekke bulldoseraktige livakter (merknad: Dagbladets Terje Mosnes stakk allerede i pausen for å rekke Pat Metheny og ga henne en flau firer). Vel, nok om det - basisen for låtmaterialet hennes på Molde-konserten er de to utgivelsene Baduizm (1997) og Mama's Gun (2000), to strålende album som bevitner at Erykah Badu er en stor artist.

Erykah Badu, født som Erica Wright i Texas i 1972, gjorde relativt sent musikken til hovedbeskjeftigelse. Først tok hun universitetsutdannelse i teatervitenskap mens hun drev med hip-hop nærmest på hobbybasis med en kusine i tokvinnersprosjektet Erykah Free. Musikkarrieren tok først av da hun ble hyret inn som support-artist til en av D'Angelos konserter.

Åpningssporet på Mama's Gun, den tidlig-Lenny Kravitz-aktige funkrocksaken Penitentiary Philosophy, er veldig ubadu'sk i uttrykket; jeg synes også at den er den minst vellykkede låta på plata. Ikke fordi rock er upassende på en utgivelse som plasseres i landskapet soul/hip-hop/R&B, dette har en rekke artister gjort med hell (The Roots, Common, Aaliyah), men fordi Badu faktisk ikke er spesielt overbevisende i rockemodus. Men deretter går det kun i en retning: strake veien til himmelen. Det siste sporet, den ti minutter lange, kjærlighetssorgtyngede Green Eyes er en perle. Movement 1: Denial er undertittelen på første del, som begynner forsiktig og prøvende, som via Acceptance crescenderer og The Relapse kulminerer til en soulherlighet som bare får deg til å sitte og blunke (dat iz, hvis du har sansen for skikkelig soul, da). Bag Lady, Cleva og Orange Moon er andre høydepunkter. Jeg lar meg ikke bare imponere over Erykah Badus stemme og lyriske tekstforfattertalent, men også på grunn av de medvirkende musikerne; det varme jazzpianoet, dype, melodiøse basslinjer, rhodes-keyboard: alt er fabelaktig velspilt og sjelfullt. Konserten i Molde var et bevis på at samspillet ikke kun var et resultat av triksing og miksing i studio, men at bandet var utrolig utarbeidet til minste detalj - muligens litt for perfekt, litt jamming hadde ikke vært å forakte på en jazzfestival.

Erykah er signet det legendariske selskapet Motown - både Billie Holiday, Stevie Wonder og The Supremes har satt musikalske spor hos Erykah Badu. Men Badu bærer også preg av samarbeidet med artister som The Roots, Stephen Marley (ja, han er en av sønnene til Bob), Outkast og Common. Ikke desto mindre har hun en egenart som soulartist i sin artikulasjon og stemmebruk; det er noe skjørt, men samtidig kraftig ved stemmen hennes. Dessuten har hun en fin rytmeskapende diksjon i stemmen; det gjør henne også til en bra rapper.

For personen Erykah Badu er det å skape musikk en viktig del av å utvikle sjelen og noe man muligens kan kalle karma. Deler av dette spirituelle fundamentet virker kanskje en smule fremmed (Badu kaller seg en warrior, og jeg mistenker at Paulo Coelho har en finger med i spillet). Altså ikke en kriger i ordets rette forstand, men en slags aktiv, utrettelig ridder av åndelige bud som "my willpower is strong, warriors walk alone, I won't let my focus change, taking out the demons in my range..." og så videre.

En ting er hvertfall sikkert; på grunn av sin musikk kommer Erykah Badu garantert til å få spille harpe på en hvit sky i all evighet.

Groovissimo

Wauvenfold - 3fold

Liker du lyden av små trekkoppdyr? Her er musikken for deg!

Flere: