Hotel

Moby

CD (2005) - Mute / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Nerdens nestenhevn

Det er ikke et sekund for tidlig at vi kan notere at Moby skifter retning og forlater alt som heter samples, men like rar er han fortsatt.

Av Øyvind Rones

19.04.2005

Enhver oppegående person kjenner til Moby. Vedkommende vet dermed at Moby ikke er som alle andre. Kanskje det var derfor vi trykket ham til våre hjerter med kanonsuksessen Play (1999). Hvor ofte er det en skive passerer ti millioner solgte i dag liksom? Suksessformelen ble gjentatt på 18 (2002), og han slapp for så vidt greit unna den gangen også. Det hadde han nok ikke gjort en gang til, og det prøver han heldigvis heller ikke på. Mannen som har vært innom en god del forskjellige sjangere opp gjennom årene har igjen tatt en ny retning. Selv om han med Hotel har beveget seg inn på et større område enn tidligere, er det fremdeles Moby vi hører. Mer Moby enn noen gang faktisk, siden han denne gangen tar seg av det meste av vokalen selv. Samples og de store gjestenavnene er utelatt, og det er med på å gjøre at vi sitter igjen med en Moby-skive som fortjener en vurdering som ikke baseres for mye på tidligere utgivelser.

Det hadde vel i bunn og grunn vært altfor enkelt å starte slaktinga med en gang her, og det ville vel vært løgn å si at jeg ikke var fristet til det. Men etter å ha hørt Hotel en del ganger er det vanskelig å ta frem de virkelig stygge ordene, for den er ikke så aller verst faktisk. Hotel er veldig mye mer poppa en vi har hørt fra denne kanten tidligere. Mobys vokal er vel ærlig talt ikke noe særlig å skryte av, men den funker likevel på et vis. Den forsiktige og skeive stemmen gir skiva noe av det den trenger for å gjøre Moby interessant i 2005.

At Moby er stor tilhenger av Joy Division og New Order har det aldri vært noe tvil om, det fikk vi bevis på blant annet da Moby gjorde en liveversjon av New Dawn Fades (som var å finne på soundtracket til 24 Hour Party People). Denne gang har han tatt med en cover av New Orders Temptation. Mobys versjon, med Laura Dawn på vokal, er betraktelig mer neddempet enn originalen, og jeg må nok si at jeg syns dette var et veldig, veldig unødvendig trekk av ham. Ideen i seg selv er ganske risikabel, og resultatet har blitt en versjon som har fjernet alt som var bra med originalen. Synd, men sant.

Selv om mye på Hotel er ganske streit popmusikk, tar Moby et par krumspring - med blandede resultater. Det mest besynderlige er den mørke I Like It, igjen sammen med Dawn på vokal. Den ender opp med å bli litt av en tålmodighetsprøve, for Moby har ikke helt kontroll på noe så monotont. Monotoni i seg selv behøver jo ikke å være negativt, men dette ble litt for drøyt for min del i alle fall. Tanken er derimot spennende. Litt mer jobbing med denne mørke, jungelaktige beaten kan godt være et utgangspunkt for en ny retning for Moby.

Det er ingen tvil om at Moby betyr mye mindre for populærmusikken i 2005 enn det han gjorde i 1999, men det betyr ikke nødvendigvis at han bør utelukkes fullstendig. Hotel har sine stunder hvor det blir riktig så koselig - på et besynderlig Moby-vis. Likevel når den aldri de store høydene, selv om flere låter er borti noe som ikke er så verst, da spesielt Beautiful og Raining Again. De er veldig enkle, men på småskeivt vis riktig så fengende. Da gjør det ikke så veldig mye at det meste vi hører av tekster er småbanalt.

Generelt sett er Hotel genremessig for Moby et skritt mot et mer identitetsløst område, med unntak av vokalbruken. Tenk i baner We Are All Made of Stars, bare at låtene på langt nær er så bra. Ønsker man Moby slik han var for bortimot ti år siden, anbefales hans andre prosjekt og dancealibi Voodoo Child.

Det er et par låter på Hotel som kan danne et bra grunnlag for hva han kan gå videre på neste gang. Hotel er velgjort, men på det beste blir den dessverre ikke mer enn helt grei.

Groovissimo

MoHa! - One-Way Ticket to Candyland

Hos Moha! fører mer struktur til mer ekstase.

Flere: