cover

Cuttin' Heads

John Mellencamp

CD (2001) - Columbia / Sony Music / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Rock

Stiler:
Heartland rock

Spor:
Peaceful World
Deep Blue Heart
Crazy Island
Just like You
The Same Way I Do
Women Seem
Worn Out Nervous Condition
Shy
In Our Lives

Referanser:
Bruce Springsteen

Vis flere data

(2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7) (2 / 7)


Mellencamp går helt på tomgang

Velment, men sørgelig uspennende fra en artist som fortsatt er trygt forankra i åttitallet.

Når coveret på plata di inneholder et bilde av en kassegitar med påskriften Fuck Fascism, da har du allerede lagt lista i høyeste laget. Woody Guthrie hadde this machine kills fascists på sin, og det virker som om det er her Mellencamp helst vil være: En velmenende, tenkende artist på parti med USAs svakeste. En som spiller på Farm Aid og allverdens veldedighetskonserter. Det er gode hensikter, men han er ikke i nærheten av å tangere forbildet.

Dette er Mellencamps 15. album. På seint 70-tall var denne mannen glam-orientert rocker under navnet John Cougar, men det var ikke før han la til Mellencamp og vi skrev åttitall at han fikk sitt store gjennombrudd. En rekke album; American Fool (81), Uh-huh (83) og særlig Scarecrow (85) gikk rett hjem hos alle med hjertet i amerikansk musikk. På Scarecrow befestet Mellencamp inntrykket av at her kommer en mann av folket, en ærlig gutt fra Indiana som tok parti for de svakeste i USA: Scarecrow on a wooden cross, Blackbird in the barn, Four hundred empty acres that used to be my farm.

To år seinere kom The Lonesome Jubilee, trolig Mellencamps kunstneriske høydepunkt, hvor han også kunne notere seg for en liten hitlåt med Cherry Bomb. Etter dette har han gitt ut skiver jevnt og trutt, uten at særlig mange øynebryn har blitt hevet av den grunn, og musikalsk er det ganske rett fram her også; tradisjonell amerikansk rock slik Bruce Springsteen gjorde det midt på åttitallet, ispedd litt country og med spredte eksesser mot hiphop og soul - men det hele er sørgelig forutsigbart. Her er ingen Cherry Bomb eller Rain On The Scarecrow.

Førstesingelen Peaceful World fikk ekstra aktualitet etter 11. september, og både Billboard og Rolling Stone var frampå med svært positive kritikker av skiva. Dem om det. Peaceful world er uansett den beste låta her, sjøl om Mellencamp også her tyr til gjentatte hey yeah når han ikke får låta til å flytte seg framover; et enkelt stadiongrep som dessverre bare forsterker inntrykket av en artist forankra midt på åttitallet.

Den gang var han i det minste en anstendig tekstforfatter, nå leverer han linjer som framstår som selvfølgeligheter. En artist som ønsker å framstå som politisk bevisst bør kunne levere noe annet enn: "Racism lives in the U.S. today, Better get hip to what Martin Luther King had to say, I don't want my kids being brought up this way", og "Hatred to each other is not OK".

Slikt er bare til å gjespe av. Tematisk er skiva todelt, halvparten av låtene er samfunnsengasjerte; den andre halvparten handler om skakkjørte kjærlighetsforhold. Her klarer han innimellom å komme med enkelte bilder hvor han viser at han ikke helt har mista evnen til presisjon - som "I'd sing out a song, but I've forgotten the tune" (Deep Blue Heart), men jevnt over er han surt sjølmedlidende.

Ta så med at heller ikke de i utgangspunktet spennende gjesteartistene gjør særlig vesen av seg: Chuck Ds innsats på tittelkuttet er i beste fall rutinemessig. Mellencamp har også med seg to vidt forskjellige kvinnelige gjestevokalister; Trisha Yearwood og India.Arie. Førstnevnte leverer som forventet på countryballaden Deep Blue Heart, mens nu-soul-sanger India.Arie klarer å løfte Peaceful World noe med sin særpregede stemme. Det tilløpet til sjangerkrysning som Chuck D og India.Arie kunne representert, virker dessverre like påklistra og sjablongaktig som det politiske engasjementet.

Mellencamp er forøvrig the 2001 Billboard Century Award honoree; litt uklart hva prisen innebærer - men det virker vel mer som en påskjønnelse for lang og tro tjeneste enn som en anerkjennelse av Mellencamps bidrag til musikken de siste åra. Hele Cuttin' Heads framstår som en slags konsekvens av dette: velment, javel - men John Mellencamp framstår som en helt irrelevant artist i 2001. Dette albumet er sikkert et helt greit kjøp for amerikanskorienterte tradisjonsrockere som mener at Bruce Springsteen aldri burde spille akustisk. At noen andre skulle ha særlig glede av Cuttin' Heads har jeg vondt for å forestille meg.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Nils Bech - Look Back

(Fysisk Format)

En debut som mestrer kunsten å spille på motsetninger på glimrende vis, og det med et knippe skamløst flotte poplåter.

Flere:

Salvatore - Tempo
The Loch Ness Mouse - 11-22