Runaway Brides

Brides of Destruction

CD (2005) - Shrapnel / Indie

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Brudene har baller

Et drøyt år etter debuten er brudarna tilbake på tokt, denne gang uten Nikki Sixx.

Av Håvard Lunde

24.05.2006

Da Brides Of Destruction ble grunnlagt i 2002 var det i utgangspunktet for å være Nikki Sixx' nye lekegrind etter at Mötley Crüe gikk ad undas. Bandet rakk bare å gi ut debuten, Here Come the Brides (2004), før han sa takk for seg til fordel for en reunion med gamlebandet. Nå er det Tracii Guns som er sjefen i bingen, og ny bassist er Guns' egen sønn Jeremy.

Etter en kort intro dras ballet i gang med Lord of the Mind, en mid-tempo sak som faktisk gir sterke assosiasjoner til Monster Magnet, men som også til tider minner om noe av det Ozzy gjorde på Down to Earth fra 2001. Låta er ikke akkurat dårlig, men den gjør dessverre svært lite ut av seg. Det høres ut som om bandet kjeder seg, og de lirer av seg kjedelige og platte ideer som langt fra vekker nevneverdig interesse hos lytteren. Vokalen er forferdelig dårlig plassert i lydbildet. Den er tam, og har et litt grumsete preg over seg. Helhetlig sett synes jeg derfor ikke Lord of the Mind fungerer som åpningskutt, og jeg blir sittende igjen med litt blandede følelser. Dead Man's Ruin derimot, er ei kjapp rock n' roll låt som nok vil appellere til de fleste tilhengerne av god og fengende rock. Den har driv, og er basert på en av platas bedre riff og ideer.

Men oppturen er kort, og den tunge Criminal fortsetter der åpningssporet slapp. This Time Around er noe tyngre, og til tider hører jeg faktisk litt spor av Black Sabbath her. Partyrockeren White Trash kunne like gjerne vært laget av The Ramones, og må anses som et av skivas høydepunkter.

Selv om Runaway Brides har tilløp til noen gode riff og partier, tør jeg påstå at det aller, aller svakeste momentet på skiva er vokalen. På de mest "aggressive" partiene høres London LeGrand ut som Axl Rose på en veldig dårlig dag, og de som har hørt det, vet hvor jævlig det låter.

Etter en håndfull svake låter i løpet av siste halvdel av skiva, kommer skivas definitive ener, Tunnel of Love. Dette er den ultimate rockelåta; den har snert, godt driv, og et sing-a-long refreng i god gammel Kiss-ånd. Bedre blir det ikke. Dimes In Heaven er bandets hyllest til Pantera/Damageplan-gitarist Dimebag Darrell (R.I.P), og har æren(?) av å avslutte Runaway Brides.

For min egen del er nok dette en utgivelse som fort kan komme til å gå i glemmeboka, men liker du røff rock med antydninger til testikler er det ikke sikkert du blir skuffet...

Groovissimo

A Silver Mt. Zion - Horses in the Sky

Elsk eller hat: nok et post-apokalyptisk manifest fra kanadisk kollektiv.

Flere: