Form Of...

Berg Sans Nipple

CD (2003) - Prohibited

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sans Nipple, mais avec brilliance!

Fransk-Amerikansk duo virvler organiske såvel som elektroniske elementer sammen - muligens helt uten hjelp av brystvorter.

Av Kristian Nygård

25.02.2004

Jeg må innrømme jeg ble en smule skeptisk da Berg Sans Nipple entret scenen på John Dee som oppvarming for Do Make Say Think den oktoberkvelden i 2003. Tross alt var de bare to stykker omringet av trommesett, keyboards og en rekke andre mer eller mindre musikalske duppeditter. Og de første sekundene av åpningslåten A New Soul bidro heller ikke til å heve forventningene for resten av settet. Men tamme elektroniske beats og nedtonet keyboard-klimpring levert av Lori Sean Berg ble snart møtt av Shane Aspegrens drivende tromming, og det hele skiftet med ett fokus til å bli umiddelbart engasjerende. Sløret vokal blandet seg etterhvert inn i sangen uten å gjøre nevneverdig inntrykk, men allikevel følte jeg ved sangens slutt, mens Aspegren måtte plukke opp delene av trommesettet som hadde rast ned som følge av fyrverkeriet i avslutningssekundene, at jeg hadde vært vitne til noe definitivt særegent og interessant.

Dette er også inntrykket man sitter igjen med etter en gjennomlytning av Form Of... Her virvles elektroniske elementer sammen med mer organiske og skranglete, samtidig som liflige melodier klimpres fram på keyboard eller blåses fram på munnspill. Forvrengte trommelyder kuttes opp og brytes ned, mens de nevnte melodiene veves sakte fram bare for å plutselig bli erstattet av en ny. Det er i alle fall ingenting å si på Berg Sans Nipples kreativitet og evne til å "leke" seg fram til et engasjerende resultat. Aller best er tredjesporet A Free, som formelig bobler over av kreativitet og god gammeldags spilleglede. Innledningsvis domineres den av sirkulære melodisnutter på glockenspiel og Aspegrens hviskende vokallinjer. Omtrent midtveis skifter låten med ett fokus og det drives fram et nytt og spektakulært fengende parti ledet av raske klappelyder, et bandmedlems "hoi!"-rop og et annets "du-du-du"-nynning, samtidig som xylofon, glockenspiel og trommer virvles sammen til en fantastisk smørje i bakgrunnen. Denne "prosessen" benyttes enda en gang med et like fengende resultat før låten er ved veis ende, og også på spor som Bvld. Des Souvenirs, som avslutningsvis nærmest blir satt i et helt annet gir etter en noe nedtonet begynnelse.

Men la oss ta for oss navnet. Sans Nipple var navnet Shane Aspegren gjemte seg bak som sitt soloprosjekt. Og når Lori Sean Berg da etterhvert slo seg med, var det vel ikke noe annet som var mer naturlig enn enkelt og greit å kalle duoen for nettopp Berg Sans Nipple. For de uten franskkunnskaper (forsåvidt meg inkludert), så betyr "sans" uten, og "nipple" er som kjent engelsk for brystvorte. Om dette er guttas måte å avsløre deres fysiske defekter er kanskje best å la forbli usagt, men i så tilfelle beviser det i alle fall at eventuelle manglende brystvorter heldigvis ikke har innvirkning på overlegent musikalsk talent. I så måte kan Berg Sans Nipple sammenlignes med Kieran Hebden (med tanke på musikalsk talent, ikke manglende brystvorter) og hans prosjekter Four Tet og Fridge. Uten å være helt lik noen av dem, plasserer Berg Sans Nipple seg en eller annen plass mellom et mer organisk og skranglete Four Tet og et mer lekent og humørfylt Fridge. Man kommer vel heller ikke helt utenom å nevne Do Make Say Think. Foruten turneen de sammen har bak seg, deltar også DMST-gitaristene Justin Small og Ohad Benchetrit som viktige brikker i Berg Sans Nipples kaleidoskopiske lydbilde. Andre gjesteartister som er verdt å nevne er Azure Ray-vokalist Maria Taylor som bidrar med sin forførende stemme på den fascinerende Dilate In Rhythm, der hennes fløyelsmyke stemme akkompagneres av forsiktige pianoloops og fullstendig oppkuttede og forvrengte start-stopp trommer. Taylors bidrag her er så utrolig bra gjennomført at det er litt synd det er såpass kort og hennes eneste.

Sett under ett har Form Of... en tilnærmet perfekt første halvdel, det tidligere nevnte sjettesporet A New Soul inkludert, mens andre halvdel preges av litt manglende fokus. Spesielt Stimulus Plan B, det definitivt mest eksperimentelle sporet på platen, som ikke helt vet hvor det er på vei gjennom jungelen av oppkuttede trommelyder i forvrengt kakafoni.

Form Of... har allikevel bare ett virkelig feilskjær, monologen We Try to Resist der ex-Long Fin Killie bandmedlem og Mogwai-fiolinist Luke Sutherland lirer av seg en temmelig plagsom historie om "larger-than-life" kjærlighet på pinlig pretensiøst vis. Det får ikke hjelpe at Sutherland har vært nominert til Whitbreads debutant-pris for romanen Jelly Roll i 1998, denne platte historien er uansett lite annet enn kvasi-filosofiske fraser som om de skulle vært presentert av overentusiastiske kunstskolestudenter etter første forelesning:

"She was his age, starbright, and he KNEW by the way she looked at him that she got the same delicious déjà vu thing he did. Not déjà vu for anything in this lifetime, I mean this was stuff that was way before the Pharaoes, like WAY before, as though they were, oh I don't know, skywalking together while the rest of us were fucking krill in the sea."

Gjennom måten Sutherland later som om han spontant finner på setninger som disse presterer han egenhendig, på nesten utrolig vis, å suge all glede ut av forelskelser ved første blikk. Det er låter som denne som skippe-knappen på CD-spilleren din er lagd for. Alternativt kan man blokke ut Sutherland og heller fokusere på de improviserte keyboard-tonene i bakgrunnen.

Avslutningsvis er det vel på tide å komme med en annen innrømmelse: Jeg hadde vel absolutt ikke helt forventet at Form Of... skulle vise seg å være et såpass helhetlig og fokusert produkt som det faktisk er, på tross av litt snubling mot slutten. Etter live-opptredenen jeg fikk erfare var interessenivået mitt relativt høyt, men jeg var fremdeles skeptisk til hvordan Berg Sans Nipple skulle klare å overføre deres kompliserte lydbilde til en studio-setting. Men nå i ettertid tenker jeg bare at det optimale ville vært om de snurrige og engasjerende låtene fra Form Of... hadde vært friskt i minnet før duoen entret scenen, noe som garantert ville ha forbedret opplevelsen ytterligere.

For Shane Aspegren og Lori Sean Berg ønskes absolutt tilbake når det måtte være - med eller uten brystvorter.

Groovissimo

The Clientele - Strange Geometry

Tindrende vakker drømmepop fra et av Londons mest oversette band.

Flere: