..tick...tick...tick

CD (2005) - Down There / Blue Rose

Genre:
Rock

Stiler:
Indierock / Paisley Underground / Singer/songwriter

Spor:
Wired
Cindy, it Was Always You
Freak Star
Killing Me
The Deep End
Turning of the Tide
Bruises
Your Secret
Wild Mercury
All the Squares Go Home
No Tomorrow

Referanser:
The Dream Syndicate
Gutterball
Danny & Dusty
American Music Club
Grant Lee Buffalo

Vis flere data

Se også:
My Midnight - Steve Wynn (1999)
Static Transmissions - Steve Wynn (2003)
Static Transmissions - Steve Wynn (2003)

Rett på sak - som alltid

Steve Wynn rocker som om det skulle være hans aller siste sjanse her i verden.

Av Ingve Aalbu

20.11.2005 (opprinnelig fra pstereo.no)

Steve Wynn går rett på sak. Som alltid.

På "Wired", første sang på hans nye plate, høres det ut som Iggy Pop overfaller Bob Dylan i smauet bak CBGBs mens sistnevnte er i gang med å spille inn en alternativ video til "Subterranean homesick blues". De små plakatene ligger strødd i rennesteinen og Allen Ginsberg løper livredd nedover gata.

"Cindy, it was always you", med tekst av krimforfatter George P. Pelecanos, er en hardkokt liten sak om sjalusi og begjær.

"Killing me" er Bo Diddley, originalbesetningen av The Velvet Underground, samt Martin Scorsese, på vei til det mørkeste stedet i New Jersey. Steve Wynn ligger i en sekk i bagasjerommet, med bind for munnen.

"You're killing me!"

På "Wild mercury" dukker Iggy Pop opp igjen, som et senete, lite troll ut av ei gammel pappeske i veikanten. På "No tomorrow" får Steve Wynn utløp for litt av fascinasjonen for Televisions "Marquee moon" - og kanskje for noen av følelsene for kjæreste og trommeslager Linda Pitmon. Muligens. Hva vet jeg. Steve Wynn rocker i hvert fall som om det skulle være hans aller siste sjanse her i verden.

"...tick...tick...tick" har sine øyeblikk.

Steve Wynn sine plater har gjerne det.

Albumet ble spilt inn i Wavelab Studios i Tuscon, Arizona, sammen med Craig Schumacher (Calexico, The Ladybug Transistor). Det er tredje del av Steve Wynns såkalte "desert trilogy" - oppfølgeren til "Here come the miracles" og "Static transmission", to av de bedre platene han har gjort i tida etter The Dream Syndicate. På "...tick...tick...tick" var tanken at varmen og heten fra ørkenen skulle møte neonlysene fra byen. Plata skulle være "louder, harder, sicker, freakier". Og alt i løpet et hektisk minutt i New York City.

"tick...tick..tick..." har sine øyeblikk. Men dette føles likevel litt som bare et nytt album fra Steve Wynn. Og de har vi noen av fra før.