Velocity of Sound

Apples In Stereo

CD (2002) - Cooking Vinyl / MNW

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Epleskrell

Eplene beveger seg litt lenger ut på grenene, men uten å å fjerne seg fra stammen.

Av Rune Grønåsen

11.03.2003

Apples In Stereo er en del av det anerkjente Elephant6-musikkollektivet i USA, et slags musikalsk samarbeidsprosjekt som sprang ut av en vennekrets ved en high-school i Louisianna. Samarbeidet går ut på at bandene/artistene "byttelåner" musikere, låtskrivere, produsenter, osv, noe som også bidrar til å gi artistene større musikalsk bredde, og mer erfaring med ulike stilarter og arbeidsmetoder.

Robert Schneider, hjernen bak Apples In Stereo, er én av grunnleggerne av Elephant6-kollektivet. Schneider studerte ved nevnte high-school sammen med tre barndomskamerater, der gutta spilte i forskjellige band; Schneider på sin side i et Beatles/Velvet Underground-inspirert band, og nettopp Beatles er fremdeles lett å oppdage også i dagens Apples-sound. Schneider fikk siden med seg Hilarie Sidney og Jim McIntyre, hvorpå navnet Apples In Stereo fant sin vei inn kollektivet. Foruten Robert Schneider og Apples In Stereo skulle Bill Doss og hans The Olivia Tremor Control samt Jeff Magnums Neutral Milk Hotel være de viktigste grunnleggerne og bandene rundt Elephant6. I tillegg vil jeg trekke fram Ladybug Transistor som ga ut den flotte Argyle Heir i 2001. Alt dette kan du lese mer om på Elephant6' glimrende hjemmeside, med masse mp3-snacks og interessant musikkstoff. www.elephant6.com

Apples In Stereo har etter hvert gitt ut et pent antall plater, nærmere bestemt sju utgivelser, herunder en samleplate og en live-skive. Det som skiller Velocity of Sound fra de andre Apples In Stereo-skivene er at dette er en mer typisk powerpop/up-tempo plate sammenlignet med de tidligere klart Beatles-influerte, små-psykedeliske mesterverkene. Liker du powerpop/poprock à la Superdrag og Weezer kan du med trygghet svinge innom denne også. Plata innholder 10 (+en bonus) låter fordelt på en snau halvtime. Det er en salig blanding av 60-talls gladrock og fengende powerpop - litt som å spille Beatles i mye større tempo med fuzzgitarer. Personlig synes jeg det er helt herlig, men folk som liker litt mer langdratte saker med "tenke sjæl"-tekster kan nok finne på å bli noe skuffet. Dette er streit rett-fram rock'n'roll som sitter - og blir sittende - etter en eller to gjennomhøringer. Bandet funker utmerket som et rent powerpop-band og de aller fleste låtene er vidunderlige, for å bruke en slitt klisjé. Favoritter er mange på denne plata, men jeg nøyer meg med å nevne Please og I Want som to av de aller sterkeste poprockerne jeg har hørt på veldig lenge. Låtmaterialet er ikke langdratt og intetsigende på noe vis, her er det sjelden lenger enn tre minutter og bånn gass på hvert kutt - ikke ulikt Weezer-plata fra 2001 (den grønne, vet du...). Dette er musikk jeg blir i veldig godt humør av, antakelig for at låtene er så glade i seg selv, og at tempo aldri tilsier at dette er "deppe-materiale".

Colorado-gjengen har valgt å holde seg til tradisjonell rock'n'roll-instrumentering; gitar, bass og trommer, med en og annen skeiv orgel-trall for å understreke at Apples ikke har mistet sitt psykedeliske preg selv om de har lagt om stilen. De vil tydeligvis at folket skal vite at 60-talls hang-upen deres, som vi kjenner fra tidligere plater, ikke er blitt borte i all gladpopen. Den salige blandingen av elementer fra band de selv har blitt influert av, som Beach Boys, Velvet Underground, og Beatles, gjør dette til en interessant og ikke minst finstemt plate.

Den fine vekslingen mellom kvinnelig og mannlig vokal, fra Robert Schneider respektive Hilarie Sidney, gjør også sitt til at det hele blir mer variert og fint. Kvalitetsmessig foretrekker jeg nok Hilaries stemme, men det at Schneider også stepper inn gjør det hele fullkomment. Plata blir aldri forutsigbar eller kjedelig, selv om alle sangene er korte og ganske like stilmessig. Som en kuriositet kan det nevnes at Velocity Of Sound finnes i tre farger. Coveret her i Europa har en fin lysegrønn farge, mens coveret til Japan-utgaven er lyseblå. Som pryd for coveret i deres hjemland, USA har Eplene valgt lys oransje. Fargene er nok ikke tilfeldig valgt; musikken er lys og lett, akkurat som de forskjellige coverene som finnes. I min katalog er dette en av de virkelige gode utgivelsene fra 2002, et bombesikkert kjøp til deg som liker fengende poprock.

Groovissimo

OutKast - Speakerboxxx/The Love Below

Gutta fra sørstatssumpen er tilbake med sin overjordiske blanding av southern rap og sexy funk.

Flere: