Junk - A Rock Opera

Brainpool

2 x CD (2004) - Junk / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Braindead?

Ti år etter debuten har disse svenskene nådd et foreløpig musikalsk lavmål.

Av Jonas Prangerød

17.09.2004

Jeg mista egentlig interessen for disse svenske poprockerne etter at Janne Kask forlot dem en gang på 90-tallet. Likevel var jeg spent når jeg hørte de gjenværende medlemmene skulle lage rockeopera. Ikke at rockeoperaer pleier å fascinere meg spesielt, men tanken på at tidligere favoritt-powerpopere skulle prøve seg, pirra nysgjerrigheten. Det skulle vise seg at jeg stort sett bare hadde grunn til å bli lei meg.

David Birde er uten tvil best på å skrive potensielle hits på 2:30. Her skal han både være vanskelig og storslagen. Dette er milevis fra bandets største øyeblikk fra midten av 90-tallet. Det virker som om de har gapa over alt for mye. Skiva har i tillegg et litt datert sound. De varierer fra det håpløst pompøse til det åpenbart malplasserte. I blant beveger de seg mot glatt og kjip AOR.

Junk kler ikke bandet i det hele tatt. Der de tidligere har vist sin styrke med små pop-perler, skal de nå prøve å lage et stort verk bestående av nesten ordinære låter og ikkefungerende mellomspill som binder historien sammen. Jeg leter forgjeves etter brukbare låter som kan fungere både i og utenfor sammenhengen. Etter 15 minutter gruer jeg meg til de resterende 70. At man får mye musikk for penga er ikke en av de positive sidene ved Junk. Sjelden har jeg sett så lite fram til å høre en CD som første gang jeg skulle ta for meg CD2 av Junk.

Historien har med noen kolleger, en arbeidsplass og et nytt band å gjøre. Jeg forsøkte å sette meg inn i handlingen, men klarte ikke å engasjere meg nok til å følge skikkelig med. Det er i alle fall en døll og langdryg historie. Jeg får ikke noe innblikk i eller forklaring på behovet for dette makkverket.

Noen ytterst få ganger nærmer Brainpool seg noe jeg i det minste kan trampe takta til, som Here Comes The Man. Noen halvgode popforsøk finnes også. Det hjelper bare så lite når utgivelsen også medfører mange-og-tjue unødvendigheter. Teatralsk rock kan funke fint, det, men da må man ha solide enkeltlåter i bånn, akkurat som på alle andre typer album.

Det finnes få spor her av det bandet Brainpool engang var. Synthparodien World Gone Wrong er bare et eksempel på feilslåtte satsinger. Bandet har i sin trang etter å eksperimentere spora fulstendig av, stilmessig og kvalitetsmessig. Resultatet blir mildt sagt irriterende. Døllere prosjekt enn dette skal du lete lenge etter i denne platehøsten.

Groovissimo

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere: