HELLvetia

Crystal Ball

CD (2003) - Nuclear Blast / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Krystallkula fra Sveits er tilbake

Bedre enn sist, men fortsatt oppskriftsmessig og klisjépreget åttitallsrock.

Av Jonas Nilsson

26.01.2004

Crystal Ball er ute med en oppfølger til den heller tynne Virtual Empire fra 2002. Nevnte album sto så vidt til en toer da den ble anmeldt her i fjor. Overraskelsen var derfor ganske stor da jeg fikk deres siste utgivelse i hende.

Coveret til HELLvetia viser et band som ikke tar seg selv så veldig selvhøytidelig. På bandbildet står gutta og lager grimaser, mens de holder på to overdimensjonerte tobakkspiper. Vokalist Sweeny har på seg en skjorte med det sveitsiske flagget. I logoen til Hellvetia er t'en byttet ut med nevnte nasjonalflagg. Som du skjønner har bandet beveget seg bort fra sci-fi-tegneserie-imaget som preget forrigeskiva.

Skivas førstelåt starter med en "landlig" intro. Fjøs-sound-effekter som hanegal og liknende, og et mannskor som jodler. OK, den sveitsiske feelingen er bekreftet. Låta dras etterhvert i gang med relativt tøffe gitarer. Jeg begynner å lure på om bandet har byttet stil, for dette låter jo nesten fett! HELLvetia har en bedre produksjon enn Virtual Empire, bortsett fra at skarptromma av og til høres ut som om man slår med en teskje på litt kryssfinér. Det skal også nevnes at trommisen viser at han behersker 2-3 forskjellige trommetakter gjennom hele albumet. Jeg er heller ikke overbegeistret for vokalen. Den blir for presset på enkelte partier, og høres ut som en blanding av det hese fra Jørn Hoel, det overambisiøse (sure) fra Ole Paus, og det kule med Alice Cooper. Altså Bon Jovi eller Return, bare ikke like bra.

Forever and Eternally kunne vært bandets bidrag til Band Aid, men den er likevel helt greit gjennomført. Etter hvert som skiva ruller avgårde, skjønner jeg at håpet om at dette var et bra album synker. Prøver å engasjere meg, men begynner å bli lei midt i Opposites Attract. Den høres ut som en perfekt låt fra en åttitalls high school-film, i den scenen der den stygge jenta som egentlig var fin endelig danser med gutten hun har drømt om gjennom hele filmen. You get the point?

De beste låtene er tydeligvis strategisk plassert først på HELLvetia. Fra midt uti skiva er det repetisjon på repetisjon. Noen småtøffe intro-riff, og deretter refreng i uendelige baner. Man kan liksom ikke kalle et refreng som blir spilt etter hverandre i fem minutter for ei låt. Det blir for lettvint.

Der Virtual Empire ga meg en god latter, gir HELLvetia meg absolutt ingen ting. Jeg skal tross alt ikke la personlig smak undergrave at dette er helt grei musikk i sin sjanger. Crystal Ball spiller oppskriftsmessig og klisjépreget åttitallsrock, men dette er likevel en forbedring fra forrigeskiva.

Groovissimo

Deathprod - Deathprod

Denne boksen presenterer et flott utvalg av Helge Stens produksjoner, og skisserer et bilde av en obskur, men viktig figur i norsk musikk.

Flere: