Naturaliste

The Lucksmiths

CD (2003) - Fortuna Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Magiske 10 sekunder.

Sliter litt i begynnelsen. Men overbeviser til slutt en fordomsfull, men popelskende skribent.

Av Yngve Brynjulfsen

12.07.2003

Noen år tilbake hadde noen kamerater av meg en halvveis idiotisk diskusjon om hvilken variant av det engelske språket som er mest vulgært av amerikansk og australsk. Jeg måtte innrømme at jeg ikke hadde noen klar formening, men helte mest mot at australsk var en lite raffinert avart. Det var nok å henvise til dette enkle folkeslaget som sverget til grillede reker, puber i bushen og surfing på stranden.

The Lucksmiths kommer fra Down Under og rokker ved fordommer om at aussiene er utadvendte, dyrker kameratskap og drikkeleker, samtidig som man nekter seg selv surmuling og melankoli. Trioen viser en skjørhet og forkjærlighet for mørke gutterom som ligger milevis unna sanden og de brunøyde skjønnhetene i Home & Away. I åpningssporet kan låtskriver Marty Donald fortelle at han aldri har likt å bli avfotografert. "Denne tristheten som grenser til selvmedlidenhet, pleide jeg å ha sansen for før. Men nå kjenner jeg den for godt, og ser rett gjennom tristheten fra disse tynne, hvite middelklassekarer," tenkte jeg halvannet minutt ut i første gjennomlytting. Mitt favorittband har alltid vært The Smiths, men jeg har ikke hatt spesiell forkjælighet for band som prøver å kopiere Morrissey og Marr sin magiske formel. Og spesielt ikke nå. Nå har jeg "kommet videre", prøver jeg å fastslå.

Referansene til Manchester-bandet er å finne flere steder i Lucksmiths musikk. Kutt "Luck", for eksempel. Låt nummer 7 heter dessuten "There Is a Boy That Never goes Out" en tydelig intern vits og et kraftig nikk til The Smiths’ "There Is a Light that Never goes Out". Gitarspillet er en litt tørr jingle-jangle-versjon, ikke helt ulikt Johnny Marrs og vokalen er Morrissey med tydelig vibrato og australsk aksent. Avskrevet og avvist, tenker jeg, og prøver å få resten av uken til å gå.

Eva Sommerfeld forandrer på dette. Hun bidrar med 10 sekunder på Sandringham Line som handler om et forhold som er over, en storm som nærmer seg og en metrovogn som tar en langsomt ut av byen. "I sat backwards on the train. And suddenly the city was further and further in front of me", synger Sommerfeld med en stemme jeg får store problemer med å plassere. Den er svak og sterk på samme tid - dens subtile preg skjerper ørene mine på sekunder. En ellers monoton låt klatrer med dette opp på noen nye akkorder, og jeg vil ha mer av Eva Sommerfeld. Men det er nemlig dette som er så genialt, Lucksmiths gir ikke mer sart kvinnelig vokal. Denne 10-sekunders snutten blir plutselig veldig attråverdig og Sandringham Line blir en favoritt i noen solfylte ettermiddagstimer. Platen "Naturaliste" åpner seg dermed opp og de litt for naive tekstene og melodilinjene blir gradvis oppfattet som mer naturlige og endatil intrikate. Tanken om at ”dette er jeg lei” viker plass for en klar følelse av at her lytter jeg til tradisjonelle og flinke låtskrivere av popmelodier. Vispene stryker lett over trommesettet, bassen bumper avgårde og jeg tar meg i å tenke på at dette minner litt om våre egne The Margarets, men uten sistnevntes pompøse og baktunge melodier.

Kanskje Home & Away kunne gjort seg med noen nye karakterer som Marty, Mark og Tali fra The Lucksmiths, og fått et mer naturalistisk preg over rollespekteret sitt? Hadde australske serieprodusenter tenkt på dette, ville verden sikkert unngått mange av de idiotiske fordommene som vist i mitt første møte med dette fine bandet. Og jeg ville angrepet platen objektivt og direkte som en god anmelder bør gjøre.

Groovissimo

Dizzee Rascal - Showtime

19-åring fra London hamler opp med hip hop-storheter på begge sider av dammen. Big up!

Flere: