Drops Of Jupiter

Train

CD (2001) - Columbia / Sony Music

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Another slice of American pie…

Et utvalg fine stykker FM-rock, men skiva har litt dårlig kondis og blir transparent i lengden.

Av Øyvind Adde

15.09.2001

Tre år etter sin selvtitulerte og relativt anonyme debut gir Train deg nok et stykke pai å nyte i små tygg langs livets landevei. Jeg snakker nå om den typen pai du kan få kjøpt på utallige diners over det nordamerikanske kontinentet, og som i sin egenskap av å være et symbol på erkeamerikansk trausthet kan fortæres med en iboende sikkerhet om at smaken er søt, god og noenlunde identisk fra stat til stat.

I mine ører er det noen klare paralleller til amerikanske paier i amerikansk musikk, og da særlig blant musikere som opererer i grenselandet mellom rock, vise og folkemusikk. Band som Barenaked Ladies, Crash Test Dummies og Counting Crows har gjennom 90-tallet gitt oss fine øyeblikk med folkrock som i beste fall har kunnet bidra til å trekke tilværelsen ned på et trivelig og trygt grunnlag. Mye av denne tryggheten ligger forankret i nynnbare melodier og arrangementer som parer det klassiske rockeensemblet med hint av fele, mandolin, munnspill og andre instrumenter som refererer til grasrotnivået. Oftest like viktig er det at låtenes litterære følge sjelden inneholder dyptgående problematiseringer, selvransakelser eller annet som kan sette denne tryggheten på spill. Regnskogproblematikk og suicidale motiver er således sjelden nærværende elementer blant dagens artister i denne musikalske tradisjonen, og det er det for så vidt en ærlig sak og i utgangspunktet intet å si noe på.

Det vil si bortsett fra at man står i fare for å unngå å tilføre materialet en nerve - en nerve som ikke bare gir musikken flere plan å virke på, men som også markerer personlighet og identitet. Uten identitet står man som artist ikke bare i fare for å anonymisere egen musikk, men også genren som helhet. Jeg tror neppe at mange av disse bandene, herunder Train, kommer til å bli husket om 30 år i samme grad som... ja, nå blir jeg muligens urettferdig, men jeg tenker selvfølgelig på spydspisser som The Band og Bob Dylan.
Trains musikk speiler på sin side lite originalitet og vandrer på genrens svært oppgåtte stier. Det er neppe noen tilfeldighet at Train i likhet med Creed har blitt forsvarlig prøvd ut på det amerikanske markedet. Der har de fått gode listeplasseringer og blitt stemplet som trygge før de i det hele tatt har blitt lansert med TV-kampanjer og full rulle i Europa og Norge. Det er med andre ord en litt emmen bismak av markedsstrategi som hviler over Drops Of Jupiter.

Jeg vil dog si at Train til en viss grad fortjener det radiospillet de i disse dager oppnår. Låter som åpneren She's On Fire, Respect og Let It Roll er fine stykker FM-rock der de på sitt beste oppnår å formidle en frihetsfølelse, en stemning som inviterer deg til å benytte dette som soundtrack til personlige roadmovies på bilturer i grisgrendte strøk. For min del slo sporene hardest etter tre-fire gjennomspillinger, med en favoritt i det svært godt balanserte sporet Getaway, der Pat Monahan i noenlunde grad formidler en mild desperasjon i vokalen. Etter drøye ti gjennomspillinger synes jeg nå at noe av magien er slitt bort og at skiva har blitt en smule transparent. Train blir stående tilbake med et litt selvhøytidelig preg som ikke står helt i stil med den manglende nerven. I stedet bli dette i helhet et svært tapetaktig stykke musikk som aldri stopper deg i dine daglige gjøremål for å utfordre deg som aktiv lytter. Dersom dette ikke er et viktig parameter for deg som platekjøper er jeg imidlertid ganske sikker på at du vil få en fin tur sammen med Train på denne skiva.

Groovissimo

Leonard Cohen - Live at the Isle of Wight 1970

35 år gamle Leonard Cohen leter etter seg selv og sitt eget uttrykk på scenen i 1970. Resultatet er eviggrønn ekstase.

Flere: