Universal Mind Control

Common

CD (2008) - Geffen / Universal

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Tilbake til fortiden.

Common låner heftig fra Afrika Baambaatas lekende lette, men akk så fengende beats fra det glade 70-tall. Det kler han usedvanlig godt.

Av Ingvar Örn Thrastarson

10.02.2009

En skulle etter åpningssporet å dømme tro at en her hadde å gjøre med selveste reinkarnasjonen av legendariske Afrika Baambaatas lekende lette, men akk, så fengende beats fra det glade 70-tall. Det er selvsagt ikke tilfellet. Like utrolig er det riktignok at the Neptunes har klart å løsrive seg fra sitt noe ensporede og platte beatrepertoar og faktisk skape en riktig godbit av en plate.

Commons to foregående album er mer eller mindre i sin helhet produsert av Kanye West. På denne utgivelsen forlater Chicagorapperen Wests svært harmoniske sound med bred instrumentasjon, og låner i stedet øret til eget stoff; eksperimentelle, men kritikerroste The Electric Circus fra 2002. Det var her han i samarbeid med Ahmir "?Love" Thompson og J Dilla fant frem til det nakne, men beint fram kompromissløse soundet, som etter undertegnedes mening kler ham desidert best. Dette gir tekstlig spillerom for mannen som vant Lyricist of the Year – prisen i 2006 og 2007 under BET Hip Hop Awards.

Det er ingen hemmelighet at Common er en samfunnsengasjert mann med beina godt plantet på riktig sted. Riktignok er han ikke noe unntak fra regelen om at alle kommersielle hip hop-album til en viss grad reflekterer selvtillit, både hva sex og ferdigheter som artist angår. Men i albumets andre halvdel viser Common evne til refleksjon med oppriktige historier om at ingenting kommer gratis i livet, og at en ikke må glemme å nyte livet i medgangsperioder. Og Changes er nærmest for et sammendrag av alle Barack Obamas taler i forbindelse med valgkamp å regne. Men hans engasjement rundt Hiv/Aids-problematikk og antihomsehets i hip hop-tekster vitner om et mer sammensatt menneske, og rettferdiggjør på et vis et tekstlig sett klisjéfylt album. Men hva så med musikken?

Raphael Saadiq tok på sin siste plate utgangspunkt i 70-tallssoulen (eks. Otis Redding), og la til tyngre beats som ga en friskere helhetsfølelse, og skapte dermed sitt eget, unike lydlandskap. Når ballet sparkes i gang med tittellåten Universal Mind Control, får undertastede følelsen av at Common har gjort det samme med Baambaata. Selvsagt uten sammenligning for øvrig. Aldri har jeg tidligere tatt meg selv i å savne 80-tallets mange synthriff og handclaps. Enda mindre trodde jeg at denne nostalgien skulle vekkes til live av the Neptunes.

Av denne anmelderen oppleves de tre første sporene som de mest listepotensielle, nesten mer på grunn av basstrommen enn noe annet. Og om dette elementet har vært aldri så viktig i tidligere utgivelser, er den på åpningslåten det eneste som skiller plagiat fra originalitet. Det er hyggelig, og dessuten svært formildende, at basstrommens råhet er konkurransedyktig overfor andre eksperter på området; eksempelvis Timbaland og M.O.P. Og det er ikke bare her vi møter den. Musikalsk er vel denne råheten det nærmeste dette albumet kommer en rød tråd. Mangelen på en basstromme med punch har lenge vært en typisk svakhet for Pharrell og hans Neptunes-makker Chad Hugo. Det at den er tilstede i låter som Punch Drunk Love og Announcement løfter den musikalske helheten betraktelig. Måtte det forbli slik!

Den nevnte tekstlige tosidigheten gjør imidlertid at UMC først og fremst vil gå inn i historien som et solid musikalsk håndverk.

Heller en musikalsk enn en tekstlig nyvinning, sier nå jeg.

Groovissimo

Diverse artister - Do You Know House? - Volume One

Dance Tracks, 91 East 3 rd St., 1st Ave., NYC. Tel: + 1 212 260 8729.

Flere: