Winter Hymn Country Hymn Secret Hymn

Do Make Say Think

CD (2003) - Constellation / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Syklisk/stilig

Bunnsolid postrock - nå også med litt mer klør enn tidligere.

Av Helge Årsheim

06.10.2003

Programmet Real Player lister Do Make Say Think som avant rock i sin spiller-interface. Akkurat hva de legger i dette begrepet er litt usikkert, muligens er det en undergruppering av den etter hvert etablerte sjangeren som populært kalles postrock. Postrock er imidlertid på ingen måte en homogen sjanger, og der tyngdepunktet gjerne lå rundt Chicago og miljøet rundt Tortoise og John McEntire, har nå fokus rettet seg mot Canada, og i sær Montreal og selskapet Constellation, med viktige band som Do Make Say Think, Fly Pan Am og Godspeed You! Black Emperor. Do Make Say Thinks tredje plate er på mange måter en tilnærming mellom Chicago og Montreal, i form av at den beveger seg tettere opp mot lydene Tortoise lekte seg med på TNT. Der DMST tidligere dvelte i lengre passasjer med roligere oppbygging møter vi her et sprekere band, som har mer umiddelbare låter som setter seg rett i øregangene ved første gjennomhøring.

Åpningssporet 'fredericia' starter med et trivelig gitarkomp, som underbygges av stadig flere instrumenter, før takten øker samtidig med utvidelsen av instrumenteringen, helt til det kulminerer når blåserne slår inn, før det hele tas ned på jorden igjen med det opprinnelige riffet. Overgangssporet 'war on want' legger grunnen til rette for siste del av platens del en, titulert 'auberge le mouton noir'. Platen er altså delt inn i flere deler - vi lever i konseptplatenes tid - og DMST har hevet seg med og delt platen i 3 deler à 3 spor; først 'winter hymn', fulgt av 'country hymn', for så å avslutte med seksjonen 'secret hymn'. I omslaget erklæres det da også at "we are trying to be 'that' band. Y' know the one who is gonna make 'that' record even when we're old and bald and cough too much".

Det konkluderende sporet på 'winter hymn'-delen skiller seg nokså kraftig fra åpningssporet; også dette åpner med et nokså enkelt gitarriff, men utviklingen overlates til riffet selv, som stadig bearbeides og intensiveres og trekker med seg resten av instrumentene, snarere enn underbygges av dem. Melodiene spinnes generelt ofte rundt en rød tråd, i form av et enkeltinstrument som pakkes inn for så å stige frem i forgrunnen igjen. En slik struktur kunne fort blitt repetitiv, men DMST henter seg inn ved å overlate initiativet fra det opprinnelige instrumentet til et av de nyere, som igjen akkompagneres av nye elementer.

Dette blir tydelig for eksempel i første del av 'country hymn', som åpnes med 'outer inner & secret': En svært avslappet bassgang suppleres med en gitar som lusker i bakgrunnen, før en akustisk gitar entrer lydbildet som dominerende, etter hvert stopper låten helt opp, bare for å bygge opp en bølge av lyd, som stiger og synker noen ganger før den legger ut på en rolig nedtur igjen, konkludert med en sober trommevirvel, som får selskap av en ny gitarlinje som bygger det hele opp igjen.

'country hymn', som fungerer som en slags overgang mellom de to andre delene, er den roligste og mest beherskede delen av platen, og avsluttes med den jazz-inspirerte 'ontario plates', som utvikler seg mot et langt tydeligere klimaks enn de to andre sangene i denne delen av platen.
På 'secret hymn' åpenbarer så rockedyret seg for første gang, og 'horns of a rabbit' blir en frigjørende overgang fra de mollstemte og sobre tonene i 'country hymn'-delen. Et overgangsspor baner veien for den avsluttende 'hooray! hooray! hooray!' som er et typisk avslutningsspor, med en trivelig grunnrytme og enkeltinnslag fra "de som var med" på platen, sågar en knøttliten korpassasje.

Do Make Say Think finner ikke opp hjulet på denne platen, men makter å ta et skritt videre siden & Yet & Yet, og står frem som en gruppe med makt til å gjøre akkurat hva de vil, med den soleklare sjangerforakt som følger med det å spille såkalt postrock.

Groovissimo

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere: