Rock This Joint!

Bedrock Bluesband

CD (2007) - Elevator / Musikkoperatørene

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Ungt og lovende, men langt fra ferdig

Bedrock Bluesband cruiser inn på den norske bluesscenen med et funky album bestående av utelukkende egne komposisjoner.

Av Thomas Andersen

26.09.2007

Ingenting hadde gledet meg mer enn å gi denne uredde gjengen de beste skussmål for debutalbumet. For her har vi en fin bande med dedikerte unge karer som har valgt seg blues som musikksjanger. De har fått et solid utgangspunkt gjennom seier i Union Bluescup og dermed en rekke spillejobber rundt om i landet i regi av Norske Bluesklubber. Men dessverre blir dette bare halvveis for meg.

Hovedproblemet slik jeg hører plata er en stor mangel på variasjon og dybde i musikken. Bandet har en (for) stor forkjærlighet for gitarbasert funky blues med stort tempo. Jeg teller så mange som 9 låter som er bygd over omtrent samme lest, en lest som på ingen måte er ny, selv om låtene er skrevet av bandet selv.

Det er litt synd, for første tanke når Cookie Jar strømmer ut av høyttalerne er at bandet er tett, vokalen er ikke så gal og ikke minst er arrangementene finurlige og gjennomarbeidede. Pluss at de har gjort den genistreken og spille inn debuten i det analoge Juke Joint Studio i Notodden. Så her får vi umiddelbar godlyd av et band som tilsynelatende har bra koll på sakene.

Men så var det innholdet. Jeg føler at Bedrock på sett og vis står i stampe, som gissel for sine egne låter som dessverre låter alt for likt. Et lite unntak er slow-bluesen Autumn Rain, men også denne blir litt mye etter hvert. I tillegg er det en hørbar mangel på autoritet og dybde. Det er kanskje ikke å vente fra et så ungt band, men det kan likevel ikke utelukkes i en anmeldelse. De tar igjen en del med sin åpenbare spilleglede og forseggjorte arrangement, men ikke alt. Slitasje i vokalen og gitarsoloer og som sagt monoton oppbygning av låter blir til å ta og føle på etter hvert som albumet skrider frem. Oppskriften er i hovedsak dobbel riffing med gitarene, funky sprettbass, plenty av grepskifter, blåsere som ikke er redd for å stikke seg frem med utradisjonelle linjer og hylende gitarsolo.

Bandet er samspilt som bare det, og evner som sådan å imponere litt ved første gjennomlytting, men det blir tynt ved nærmere etterkontroll. Det er lyden av et band som er glade i det de driver med, men kanskje er de også litt for glad i seg selv og egen stil? Jeg savner hvert fall luft i arrangementene, originalitet i spillet snarere enn bare i låtskrivingen og ikke minst kunsten å spille mindre snarere enn mer. Noen ganger er mindre mer, for å sitere en eller annen vis mann.

Sorry gutter, jeg er redd denne plata havner i kategorien blues for folk som egentlig ikke liker blues så veldig godt. Men bevis gjerne at jeg ar feil ved neste utgivelse. Jeg trur nok det kan svinge bra live, og som sagt er lyden prima på plata.

Groovissimo

The National - High Violet

Frakken er den same, og det dunkle har ikkje sleppt taket. Det har heller ikkje evna til å skape storarta songar.

Flere: