Down the River of Golden Dreams

Okkervil River

CD (2003) - Jagjaguwar / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Elvelangs II

Austins fineste følger opp en av fjorårets høydepunkt innen americana / folk-genren.

Av Bjørn Hammershaug

02.09.2003

Da røverorkesteret Okkervil River forlot oss for et års tid siden var det på en elvebåt som forsvant med sola inn i horisonten til de lette tonene av Okkervil River Song. Mye vann er rent i havet siden dengang, men tålmodige har vi stått ved bryggekanten og ventet på at de skulle vende tilbake. Inntil en tidlig og varm morgen vi blir vekket av et gledelig syn. Korpset kommer seg raskt på beina og spiller en velkomstsalutt mens båten legger til land. Vi ønsker Sheff og hans menn velkommen, boblende av nysgjerrighet: Hvor har dere vært og hva har dere sett, fortell alt sammen!

-Vi har sett godt og vi har sett ondt. Vi har seilt mot øst og vi har seilt mot vest. Vi har vært up the river and down the river of golden dreams, svarer Sheff. Han setter seg ned og beretter videre. Dette er historien deres.

Okkervil River forlot oss som førstereisgutter, men kommer tilbake som modne menn. De dro ut som lurvete fattigfanter, men vender hjem som anstendige borgere. Det som gjorde Don't Fall In Love With Everyone You See (2002) til en så vellykket plate har de i stor grad ivaretatt, pleiet og videreutviklet. Her har vi i første rekke fire musikere som fortsetter å øse ut gode melodier, med delikat instrumentering og minnerike historier på et nivå som om de har funnet en hemmelig kilde på et eller annet oversett sted.

Okkervil River leverer kvalitet i alle ledd. La oss kikke på tekstene først: Will Sheff vokser som historieforteller, og han skriver noe mer underfundig og indirekte enn tidligere. Med sin novelleformede, strømmende ordflyt klarer han stadig vekk å skape levende bilder:

So they found a lieutenant who killed a village of kids.
After finishing of the wives, he wiped off his knife and that's what he did.
And they're not claiming that there's any excusing it; that was thirty years back,
and they just get paid for the facts the way they got them in.
Now he's rising and not denying
His hands are shaking but he's not crying...
(The War Criminal Rises and Speaks)

Sheff kan minne om Bright Eyes både i idérikdom og pasjon der han svinger seg fra lavmælt sang til høystemt skråling, som noe mellom Conor Oberst og Kevin Rowland(!). Hans språklige grep virker aldri likegyldige eller lettvalgte. Hver enkelt tekst kan gjerne grunnes på en stund, setninger og fraser som godgjør seg i bakhodet til de plutselig finner sin plass i det store puslespillet til Sheff. Han har en fortellervilje som svært få andre i genren er i nærheten av, fra åpningen It Ends With a Fall til avslutningslåten Seas Too Far to Reach: "We will sleep outside in tents upon this unfamiliar land, and in the morning we'll awake, as a foreign dawning breaks, my men and I we will awake and try again".

Han er fortsatt en skipper på skuta, Will Sheff. Men han hadde ikke hatt noe særlig til fartøy å skryte av uten sitt nærmeste crew. Her finner vi som vanlig Jonathan Meiburg (som deler på vokaloppgaven og trakterer omtrent et dusin instrumenter), Zachary Thomas og Seth Warren. I tillegg har de med sjøulker som Thomas Heyman på pedal steel, en trio på strykere og The First National Brass som tar hånd om blåserne. Det betyr at den storslagne instrumenteringen er i de beste hender som hele tiden tonesetter Sheffs viser på følsomt vis. Melodiene følger gjerne en standard mal: Det starter pent og rolig med en akustisk gitar eller et orgel, for så å gradvis bygge seg opp til klimaks der flere og flere etterhvert tar del. Bare unntaksvis bryter de dette mønsteret, som på den hinsides vakre og stillferdige balladen Maine Island Lovers. Selv om låtene dermed kan bli noe identiske, så vil du som lytter gradvis bli glad i hver og en av sporene her hvis du tar deg litt tid til å bli kjent med dem. Det er også plenty av små finesser i denne lekre produksjonen, det være det fete orgelkjøret på For the Enemy eller mandolin-soloen på Yellow. Hver låt har flere slike lag av detaljer som man etterhvert oppdager, særlig delikat er de duvende orgeltonene som aldri er langt unna, og som bidrar til å gi hele Down the River of Golden Dreams et varmt, vennlig preg.

Okkervil River driver ikke med heksekunst. Down the River of Golden Dreams er ikke en oppsiktsvekkende nybrottsplate. Selv om man ikke blir så umiddelbart glad i denne som i forgjengeren, så er den om mulig en venn du vil ha enda større glede av på lang sikt. Den melankolske til jublende veien av svingende americana/folk og tander orkesterpop har vi også hørt før. Men Okkervil River skriver så solide låter og fremfører dem med en både skråsikker eleganse og rørende melankoli, som gjør at de bør røre ved hele ditt følelsesregister. Sammen med Songs: Ohia, My Morning Jacket og Bright Eyes tilhører de nå kremen av moderne amerikansk realisme.

Groovissimo

Pow Pow - Last Days On Earth

Pow Pow har blitt helelektronisk, og gjennomfører forvandlingen med stor stil og kosmisk eleganse.

Flere: