1919 Eternal

Black Label Society

CD (2002) - Spitfire / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Dalende kurve

Black Label Society er absolutt heftigst når de kjører på med tung heavy metal.

Av Jonas Prangerød

24.04.2002

Zakk Wylde er tydeligvis en rastløs sjel. Ved siden av jobben som Ozzy Osbournes høyre hånd siden slutten av åttitallet, har han vært involvert i flere andre musikalske prosjekter. Dette er hans andre "soloprosjekt". Det første het Pride & Glory, og hadde klare southern rock referanser. De siste årene har han hatt Black Label Society som sideprosjekt. Da er det tung heavy metal som gjelder. Wylde gjør mye selv, men er godt hjulpet av Christian Werr, Craig Nunenmacher (ex-Crowbar) og Robert Trujillo (ex-Suicidal Tendencies og Infectious Grooves).

1919 Eternal åpner med noen utrolig fete metallåter, spesielt Bleed For Me og Demise of Sanity river med seg lytteren. Både riff og melodier sitter knallbra. Dette er aggressivt og småondt i både tekster og framføring, med andre ord som man kan forvente av Ozzys gitarist, og litt til. Han har også en kul stemme til denne stilen. En hes, mørk skriking som står godt til låtene og arrangementene. Gitarene er også upåklagelige. At låttitler og cover gir assosiasjoner 15 år tilbake har lite med musikken å gjøre. Dette er relativt moderne metal. Titler som Life, Birth, Blood, Doom, og Lords of Destruction må det likevel være lov å trekke på smilebåndet av. Ingenting indikerer derimot at titler eller tekster er diktet med noe snev av humor. Dette er tydeligvis alvorlig ment.

Når Black Label Society roer ned gjør de det så til de grader. Den nesten seks minutter lange balladen Bridge to Cross blir bare en kjedelig og unødvendig pause i det som kunne vært ei tett og heftig skive. Den minuttlange Speedball, som antagelig er med for å vise at Zakk Wylde kan spille fort, deler også plata unødvendig opp. En annen felle jeg synes Black Label Society faller i, er at de blir litt vel like Alice In Chains når tempoet settes ned, for eksempel på Graveyard Disciples og Lost Heaven. Men aller verst blir det med den sukkersøte 11. september-romantiske versjonen av America the Beautiful. Dette blir litt for kvalmt.

1919 Eternal holder ikke hva den lover. Plata inneholder mye bra metal, men klarer aldri helt å ta seg opp etter en formsvikt ved femte spor. Ikke engang de tunge låtene mot slutten låter like bra som starten. Den kunne altså vært knallbra, med inneholder for mye unødvendig tull. Likevel har den en del kule låter og partier som ikke bør være uhørte. Bør sjekkes ut av alle med sans for klassisk heavy metal. En reinere utgivelse neste gang, takk.

Groovissimo

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere: