Destination Zero

Elusive

CD (2001) - Pandaimonium / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sent, men goth!

Et av Norges sterkeste rockealbum gjennom tidene, og muligens det mest helstøpte albumet gothrock sjangeren har fostret siden midten av 80-tallet.

Av Ole Andreas Hagen

07.01.2003

Stavangerbandet Elusives debutalbum har i stor grad blitt forbigått i stillhet her hjemme. Det er det imidlertid ingen god grunn til. Destination Zero er nemlig et av Norges sterkeste rockealbum gjennom tidene, og muligens det mest helstøpte albumet gothrock-sjangeren har fostret siden midten av 80-tallet. Store ord, jeg vet det. Men nå har jeg levd med denne plata over ganske lang tid, og den viser ingen tegn til å bli svakere etter gjentatte lyttinger.

La oss først finne ut hvem Elusive er. Det virker kanskje litt drøyt om noen unggutter skal revolusjonere den tradisjonsbundne goth-sjangren med sitt debutalbum. Dette er da heller ikke tilfellet. Vi snakker her om folk som har en lang fartstid innen landets mørkere miljøer. Hoveddelen av Elusive, Jan Barkved og Tommy Olsson, har begge sin fortid i bandet The Morendoes, som slapp en ganske så hyggelig EP på midten av 90-tallet. Låta Shadow Dance på Destination Zero var faktisk å finne i en tidlig versjon på denne. Olsson har også spilt med Theatre Of Tragedy, og hadde mye av ansvaret for at det bandets album Aegis fikk et sterkt gothrock-uttrykk. I tillegg har Morten Veland tidligere vært frontfigur i Tristania, og satser i dag 100% på bandet Sirenia. Han ga seg da også i Elusive etter at denne skiva ble ferdig. Ingen nybegynnere med andre ord.

Hva er det så som skiller Elusive fra resten av verdens gothrock-band? Band som Katatonia, Bay Laurel, Theatre Of Tragedy, Loveless med flere har alle gitt ut knakende gode skiver i grenseland mellom gothrock og andre sjangere (i hovedsak metal), og Malaise, The Merry Thoughts, Clan Of Xymox etc. har levert gode og noen ganger også til dels nyskapende låter. Greia med Elusive er den at de har greid å gi en tradisjonell sjanger et godt ansiktsløft, uten å benytte seg av elementer fra andre sub-sjangere av rock. Musikken har en klar gjenklang av 80-tallet, men har samtidig en produksjon som tilsier at den aldri kunne vært laget da. Lydbildet baserer seg på en litt mer moderne produksjon av de programmerte trommene enn man kanskje er vant til hos de band det er naturlig å sammenligne Elusive med, samt massive programmerte basslinjer, ikke helt ulikt det nederlenderne i Clan Of Xymox har fått til på sitt beste 90-talls materiale.

Jan Barkveds vokal og bandets sterke tekster, som er mørke og dystre uten å bli patetiske, er også et helt sentralt punkt. Barkved har mange av de samme trekkene ved stemmen sin som for eksempel Andrew Eldritch og Carl McCoy. Den er mørk, raspende og følelsesladet på samme måte som hos de nevnte herrene, men samtidig såpass særpreget at det er ikke er noe problem å umiddelbart kjenne den igjen. Hovedpunktet er imidlertid de fantastiske låtene. Sterke melodilinjer, gode fengende refrenger, sjangertro gitarpartier og ikke minst - som tidligere nevnt - overraskende gode tekster.

Samtlige av albumets kutt setter seg etter hvert fast i hjernebarken, og selv aldri så goth-fiendtlige Petre fant et av kuttene fengende nok til å legge det på sin norskliste. Noe av materialet på plata har også hatt lang fartstid før innspillingen av Destination Zero. Nevnte Shadow Dance er et eksempel, men flere av kuttene her har eksistert i bandets livesett i flere år, og dukket også opp i tidlige utgaver på en demoutgivelse. Dette gjelder blant annet det "hemmelige" bonussporet Susannah, som dukker opp etter siste låt. Hvorfor bandet følte behov for å gjemme denne klarer jeg ikke helt å skjønne, det er nemlig minst like sterkt som resten av sporene her. Det sier kanskje noe om kvaliteten på materialet bandet sitter inne med. De nevnte selv i et intervju at de egentlig ville debutere med et dobbeltalbum, men fikk ikke medhold av plateselskapet. Imidlertid håper jeg at vi får flere utgivelser fra dette bandet meget snart!

Så til den vanskelige karaktersettingen. Jeg var lenge i tvil. For å motta full pott holder det ikke bare å gi ut en strøken skive, man skal også tilføye sjangeren noe nytt, og samtidig komme med en utgivelse som står seg over tid. Det sistnevnte er det ofte vanskelig å vite når en anmeldelse skal skrives, men nå har jeg brukt såpass lang tid på denne skiva at jeg mener den holder fullt ut på dette punktet. Når det gjelder å fornye sjangeren, er jeg imponert over hvor mye Elusive har fått til innen gothrockens særdeles stramme rammer. Dette er uten tvil den viktigste utgivelsen innen sjangeren siden midten av 80-tallet.

Bare en liten ting til slutt. Det har blitt mye sjangerfokus i denne anmeldelsen. Dette skyldes selvfølgelig litt at undertegnede har et spesielt forhold til denne sjangeren, men mest fordi Elusive er et band som kan bringe en hos mange glemt eller oversett musikkstil ut til et større publikum. Jeg vil uten forbehold anbefale denne skiva til alle som på ett eller annet vis har et forhold til fengende rock.

Groovissimo

Nas - Street's Disciple

Nas omsider tilbake, ti år etter Illmatic .

Flere: