The Earth Is Not a Cold Dead Place

CD (2003) - Bella Union / Tuba

Genre:
Rock

Spor:
First Breath After Coma
The Only Moment We Were Alone
Six Days at the Bottom of the Ocean
Memorial
Your Hand In Mine

Referanser:
Godspeed You Black Emperor!
Logh
Mogwai
Tristeza
Do Make Say Think

Vis flere data

Se også:
Those Who Tell The Truth Shall Die, Those Who Tell The Truth Shall Live Forever - Explosions in the Sky (2001)
How Strange, Innocence - Explosions in the Sky (2005)
All of a Sudden I Miss Everyone - Explosions in the Sky (2007)

Færre eksplosjoner, mer himmel

De slipper ikke ut så mye damp som sist, men har desto mer varme de vil dele med oss.

Av Bjørn Hammershaug

20.12.2003

Fem låter, alle på rundt 10 minutter hver, slik følger Austin-kvartetten opp storslagne Those Who Tell the Truth Shall Die... (2001). The Earth Is Not a Cold Dead Place penser stort sett rundt langs samme spor, det vil si marsj-trommer, varsom gitarplukking, en langsom oppbygging mot klimaks med rom for mer svevende sidesprang, en form for utløsning drevet frem av rullerende crescendoer, så tilbake til start og på 'an igjen. Dette er en form vi kjenner fra for eksempel Mogwai (som er mer eksperimentelle) og Godspeed You Black Emperor! (som er mer pompøse), og det er ingen særlig grunn til at Explosions in the Sky ikke kan nevnes i samme åndedrag. Jeg mener at EitS besitter kvaliteter som kreves for å heve seg, men også at de mangler en eller annen ekstra dimensjon i musikken for å virkelig utmerke seg i denne etterhvert godt befolkede genren. Det kan være savnet av mer utfordrende spenningsmomenter eller rett og slett mangelen på instrumentering. Med den enkle line-upen EitS har - gitar, bass, trommer, og ingen vokal selvsagt - stilles det desto høyere krav til for eksempel variasjon og fantasi. Akkurat der skorter det litt for Austins firerbande. Stilles slike krav så er jeg vel ikke helt overbevist, men hvis man isolerer platen fra andre genreband og tidligere utgivelser så er det langt lettere å bli fornøyd.

Det er nemlig fullt mulig å argumentere for at The Earth Is Not a Cold Dead Place er et mer solid og helhetlig album enn Those Who Tell the Truth... Denne gangen har de tonet ned de mest aggressive høydepunktene til fordel for mer jevnt fordelte svaiende lydbilde. Sluttpartiet på Memorial er mest unntaket som bekrefter regelen, men de åpner seg sjelden for fullt mer enn i korte øyeblikk, driver heller avgårde på lett vis fra liggende sovestilling til mer oppreist styrke, og binder det hele sammen på et vis som nærmest overflødiggjør oppdelingen i låter.

Selv om Explosions In the Sky ikke har utviklet seg i særlig grad, særlig i forhold til å drive seg selv fremover mot nytt musikalsk terreng, så er de ferd med å finne en retning som blir stadig mer storslått. Denne platen er en vakker, nesten drømmeaktig ferd fra himmelen og ned til havets bunn. Og det er gjennom denne reisen vi hører det opplagte svaret gjennom de bilder EitS maner frem: Jorden er på langt nær et kaldt, dødt sted.