Where's the Soul Gonna Go

CD (2002) - BMG / BMG

Genre:
Blues

Spor:
Send Me an Angel
Where's the Soul Gonna Go
I Pray the Lord Will Be My Shepherd
A Pilots Wings
A Woman Nowadays
The Empress of the Blues
Bluestown
For My Golden Eagle
A Girls Best Friend
It's a Row to Hoe
Old Lady's Blues
If You Wanna Treat Me
Another Empty Kitchen
The Big Dipper

Referanser:
Bessie Smith
Bonnie Raitt
Joni Mitchell
Memphis Minnie

Vis flere data

Overbevisende fra Kristin Berglund

Norges ukronede bluesdronning med sin tredje plate på 25 år.

Av Kjell Rønningsbakk

27.09.2002

Kristin Berglund debuterte på plate i 1976 med I blåtimen. Det første tilbudet om platekontrakt kom imidlertid allerede da hun var 16 år. Hun sang da sammen med blant andre Finn Kalvik og Lillebjørn Nilsen, men følte seg ikke moden nok. Først på 80-tallet begynte hun å snuse på blues, og en venn introduserte henne for Knut Reiersrud som begynte å gi henne gitartimer. Det endte i en fem års sammenhengende gitarutdanning og samboerskap, og i dag er hun en solid gitarist selv. Det vises ikke minst på Where's the Soul Gonna Go (hør for eksempel på avslutningssporet The Big Dipper). I 1999 kom hennes andre utgivelse, Rib Bone of My Own. Sangene var framført med en flott stemme, men innlevelsen manglet. Den er imidlertid tilstede i rikt monn på denne samlingen.

Kristin Berglund har opptrådt under ikke mindre enn åtte bluesfestivaler på Notodden, og jeg har vært stamgjest under hennes konserter der. Bluestown er en hyllest til den røde industribyen med de stengte industriportene og den blå musikken i Telemark. Ikke minst alle opptrednene under bluesfestivalene på Notodden og Bluesprisen har vært viktige byggesteiner for å bygge opp Kristin Berglund som bluesartist.

Where's the Soul Gonna Go er spilt inn i mai og juni i 2002 på Notodden, i Steve Wolds Juke Joint Studio sammen med en rekke av byens fremste bluesmusikere som Jostein Forsberg på munnspill, Espen Fjelle på piano og orgel, Marianne Tovsrud Knutsen og Margit Bakken på vokal.

Berglund slår solid an stonen allerede fra start med en overbevisende tolkning av sin egen Send Me an Angel. Teksten er dyster, men tolkningen imponerer. Berglund kombinerer flere stilarter, men synger blues med tydelig inspirasjon fra Joni Mitchell. Det høres allerede i den tredje strofen i åpningsporet hvor hun synger falsett. Hun kombinerer blues med amerikanske folk- og rootstradisjoner. Omtrent som Bonnie Raitt og Keb' Mo'. Resultatet er både overraskende og imponerende.

På tittelsporet Where's the Soul Gonna Go er hun også overbevisende i tolkningen. For hvor skal sjelen gå midt i det hektiske dagliglivet? Berglunds svar kommer vel i samlingens salme I Pray the Lord Will Be My Shepherd, som på norsk blir "Jeg ber om at Herren blir min følgesvenn" (selv om shepherd egentlig betyr gjeter). I Another Empty Kitchen synger hun om de tøffe svarte kvinnene som turde ta fram gitaren og spille blues framfor å tjene til livets opphold på bomullsmarkene og finne sin plass bak kjøkkenbenken. Det var ingen spøk. Memphis Minnie hadde alltid med seg en kniv eller knust flaske for å forsvare seg når hun spilte ute. Når hun spilte på gata ble hun ofte arrestert. Hun pleide å kle seg ut som mann for å slippe bråk de første årene hun spilte.

På sin forrige plate hadde Kristin Berglund med en hyllest til nettopp Memphis Minnie. På denne CDen hyller hun Bessie Smith i The Empress of The Blues. På denne samlinga har hun skrevet samtlige sanger selv. Det gjør henne til vår ukronede bluesdronning.