Life Is Sweet! Nice to Meet You

CD (2010) - Domino / Playground

Genre:
Rock

Stiler:
Indiepop / Indierock / Singer/songwriter / Powerpop

Spor:
Dead Head Blues
Marlene
There's Nothing Underwater
Intermission
Faculty of Fears
The Big Guns of Highsmith Hynes
Romart
I Don't Want to Wake Up Alone
Madame Van Damme
Smooth Day (at the Library)
Intermission 2
Sweetheart
Etude Op.3 'Goodnight Michalek'
Middle of the Dark
A Bridge and a Goodbye

Referanser:
Badly Drawn Boy
Ed Harcourt
Rufus Wainwright
Sparks
10cc

Vis flere data

Avansert og ambisiøs pop

Stappfull av uventede musikalske innfall, med et knippe uimotståelige poplåter.

Av Jon Vidar Bergan

15.03.2010

Lightspeed Champion, alias 24-åringen Devonté Hynes, er noe så sjelden som en svart brite som lager pur popmusikk, helt upåvirket av soul. Life Is Sweet! Nice To Meet You. er en meget ambisiøs og stort sett vellykket oppfølger til solodebuten fra 2008.

I samarbeid med Animal Collective-produsent Ben Allen har Lightspeed Champion spilt inn 15 låter som er unnagjort på bare 50 minutter. Tre av dem er riktignok korte instrumentaler som er ment som mellomspill. Tittelen på den ene, Etude Op.3 'Goodnight Michalek', forteller en del om ambisjonsnivået på denne plata som nesten kan kalles en popsymfoni. Tidligere har Lightspeed Champion gitt ut en rekke EPer som har inkludert artige coverversjoner, og det Bright Eyes-inspirerte debutalbumet Falling Off Lavender Bridge.

Life Is Sweet! Nice To Meet You. har både progrock- og frifolk-tendenser, men også lekne og sjarmerende sanger som Marlene (førstesinglen), There's Nothing Underwater (med ukulele og treblås) og Madame Van Damme (med refrenget "Baby Won't You Kill Me"). Flere har avanserte temposkifter à la Sparks og 10CC. Til sistnevntes tradisjon hører The Big Guns of Highsmith, der Champions lyse og flotte stemme "svares" i vekselsang med et såkalt gresk kor.

Life Is Sweet! Nice To Meet You er drøy å høre på i sin helhet, stappfull som den er av uventede musikalske innfall. Men jeg liker plata like godt som forgjengeren, særlig på grunn av de uimotståelige og fengende poplåtene. Og den avsluttende instrumentalen A Bridge and a Goodbye er et stemningsfullt og Air-inspirert nikk til debutalbumet. Anbefales spesielt fans av Badly Drawn Boy, Ed Harcourt og Rufus Wainwright.