Debrah Does EP

Debrah

CD-EP (2004) - SellOut!

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Debrah tries EP

Fire gutter lykkes ikke helt med sin debut-EP.

Av Tonje Levernes

28.07.2005

Firemannsbandet Debrah er vel et ukjent band for de fleste av oss, og de befinner seg i en sjanger der det har blitt vanskeligere og vanskeligere å skille seg ut; nemlig gitarbasert indiepop. De har likevel gjort seg bemerket blant annet ved å bli kåret til Ukas Urørt på P3 [men også den listen begynner å bli farlig lang nå... Red.], og har holdt på siden 1999, så det store spørsmålet er: Duger debuten?

I første låt Low Light får vi et relativt klart bilde av hvilken del av indierocken vi beveger oss inn i. Debrah har et veldig amerikansk uttrykk, og kunne lett glidd rett inn på The OC-soundtracket sammen med Phantom Planet og alle de andre typiske high school-indiebandene med baser i diverse forstadskjellere rundt om i USA. En uryddig åpning og en litt sprø trommelyd (à la Pixies) gir bandet et litt amatørmessig førsteinntrykk. Og selv om dette retter seg ganske opp etter hvert, skaper en upersonlig vokal og de nevnte trommene en distanse mellom oss og Debrah, og det er lett å høre hvilke grep som kunne vært gjort for å gi dem en kledeligere, rundere sound som ville stått mer i stil med de melankolske og emosjonelle elementene i musikken - intensivering og konsentrering av både perkusjon og vokal. Paul Dixon Sandbergs stemme har et visst Flaming Lips-preg over seg, er litt skarp og mangler særpreg, noe som gjør dem frustrerende sjangerkorrekte og litt for lik band som Dashboard Confessionals og Death Cab For Cutie. Låta Low Light er for så vidt søt den, kunne godt blitt en sommerhit på P3, men den har en litt vel slækk spenningskurve og klarer ikke å engasjere lytteren nevneverdig.

Neste låt, The Dream of Terrestrial Love Light (lange, tvetydige titler - et must for alle emoband) er rett og slett ganske kjedelig. Fortsatt innenfor koselig, forutsigbar sommersang-kategorien, og er den mest alminnelige og sjangertypiske av alle låtene. Men der åpningslåten hørtes litt haltende ut, er denne i hvert fall konsekvent kjedelig, og uttrykket og lydbildet virker hakket mere proft. Dr. William's Pink Pills For Pale People er neste spor, det beste hittil. Låta er dynamisk, mer spennende og original enn sine to forgjengere, med finfin harmonisering og en åpning som minner sterkt om Coldplays Don't Panic. Men mens versene er supre, varierte og med god musikalsk regi, er refrengene tilsynelatende fyllmusikk, noe som er veldig synd. Ill Sensation har også en stilig åpning med en liten dråpe Coldplay. Den er ganske lik forrige låt når det gjelder harmonisering, komposisjon og spenningskurve; versene funker – refrenget trenger litt tid på å feste seg. Den største forskjellen er avslutningen, som til slutt viser seg å bli veldig fin!

I siste spor, On Your T-shirt, får vi endelig den nærheten og den personlige tilstedeværelsen vi har ventet på. Enkelt og nydelig arrangert med kun akustisk gitar, orgel og Sandbergs vokal, som på tross av en litt distraherende uttale viser at det bor en liten Buckley i han også, er det lett å dra paralleller til tidvis koselige musikkminimalister som Eels og The Shins - denne melodien er blitt en fantastisk søt låt, kapabel til å smelte hvilken berte som helst i senk. Deilig at Debrah til slutt viser at de kan ta steget ut av den uoriginale delen av suburb-indiepopen om de bare vil.

OK, for å oppsummere, så er det noen ting vi savner: det kunne absolutt vært mer dynamikk i sangprogresjonene, og noen uforutsigbare elementer ville absolutt ikke gjort noen skade. Velger man også som band ikke å fokusere på gjennomført produsering av sangene, er en fullstendig tilstedeværelse helt nødvendig, enten det er snakk om et heseblesende liveuttrykk rett fra levra eller en enkel serenade rett fra hjertet. Når da Debrah både mangler spennende produksjon, har et lydbilde som kunne kledd dem bedre og som distanserer dem fra oss som lyttere, kan det være vanskelig å bli knyttet til disse guttene, eller rett og slett å legge merke til dem i massen av identiske band. Men likevel har Debrah et veldig potensial, de kan lage god musikk. Og On Your T-shirt var akkurat det som skulle til for å lure meg til å tro at dette bandet en dag, etter mye eksperimentering, vil finne seg selv og finne ut hvordan låtene deres kan bety noe for noen, slik musikk skal.

Groovissimo

Flunk - For Sleepyheads Only

Det finnes bare to typer musikk; god og dårlig. Røveren Ulf har endelig greid å lage den gode typen med langspilleren For Sleepyheads Only.

Flere: