Isolation

Ricochets

CD (2005) - Kong Tiki / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Rennesteinsrockerne leverer igjen

Klarer Ricochets å innfri forventningene skapt av forrige plate?

Av Petter Kjørstad

13.09.2005

Forventningene til Ricochets sin tredje plateutgivelse har vært store. Ikke uten grunn, siden bandet har etablert seg som et av de, om ikke viktigste, så definitivt beste innen norsk rock.

Ricochets har gått gradene, fra det sultne uttrykket på "ut-&-slåss rett-frem-rockere'n", Slo-Mo Suicide (2000) til det dystre og personlige "krise-albumet" The Ghost of Our Love (2003). Deres debutalbum var kanskje ikke oppsiktsvekkende, men det bar bud om noe friskt og meget lovende. Og med album nummer to presterte Ricochets en sofistikert musikalsk progresjon mot det riktig store. I ettertid har The Ghost of Our Love blitt stående igjen som et majestetisk og klassikerrost album. Om det finnes noen ulempe ved å skape en "klassiker" er vel diskutabelt, men det medfører at bandet må tåle å ha skyhøye forventninger på sine skuldre. Og jeg sier det slik jeg forestiller meg at vokalist Trond Andreassen ville ha uttrykt seg: Fortvil ikke, folkens!

La det innledningsvis være sagt at det ser ut til at Ricochets har brukt tiden godt. Med Isolation har de endret seg, uten å miste sitt særpreg. Albumet inneholder 9 låter (37:24), med en rød tråd i det velkjente drivet som maner frem mot katastrofen. Denne gangen høres det imidlertid ut som om Ricochets i større grad blir stående på kanten av stupet fremfor å spasere rett ned i avgrunnen. Det er minst to årsaker til dette. For det første får Trond Andreassens perfekte rockestrupe et slags fortjent hvileskjær. Timingen og nerven er selvfølgelig til stede, men den tredje komponenten i hans formidable stemme, kraften, er noe nedtonet. Stemmebåndene er ikke i full strekk hele vegen, og det gir større rom for det øvrige musikalske uttrykket. Og det musikalske uttrykket eller lydbildet om man vil, er på Isolation bredere og mer dvelende enn tidligere. Det høres kort og god ut som om det er større grad av ro over Ricochets på Isolation.

Produksjonen er flott og Ricochets lykkes særlig godt med å vise hvilket strålende band de er. Musikken sitter like tett som lim, bandmedlemmene utfyller hverandre, og albumet inneholder mange lekre detaljer som aldri går over i å være unødvendig jåleri. Her er det ikke en overflødig tone. Axel Kloster-Jensens gitarer sniker seg rundt fra det helt nydelige og fløyelsmyke til det mer brutale. Og Sven Poppes pianotoner, som kler mange av låtene, er enkelt sagt vakre. Om Knut Olsens bassganger på I Know I'll Be Forgotten ikke er verdt å dø for, så er de i det minste verdt å lytte til mange ganger. Ricochets viser seg som et fokusert band, med sin største styrke i at musikken aldri blir likegyldig eller kjedelig.

Tekstene er fremdeles av mørkeste sort. Brorparten av dem er skrevet av Andreassen og hans kompanjong Christian Bloom, og de handler kort og godt om død, fordervelse, isolasjon og sønderknust kjærlighet. Kanskje finnes det også et ørlite snev av håp gjemt mellom linjene?

Platen åpner med Cold Outside, noe så risikabelt som en up-tempo kjærlighetssang med et sødmefylt refreng. Vanskelig å beherske, og man kunne fort gått lei, men Ricochets får det til. Låten står seg som en av de beste etter mange gjennomlyttinger. Det er samtidig befriende å høre at elendighetens ryttere ikke sporenstreks stuper rett ut i den største elendigheten. Låten følges opp av singelen Little Bit of More. Et øs av en rockelåt hvor bandet virkelig gir jernet. Videre driver de frem kvalitativt gode låter til siste tone. I likhet med på foregående album, er én låt i sin helhet signert Axel Kloster-Jensen. Det er friskt når han avløser Andreassens vokal, og stemmen kan minne om en upolert utgave av Brett Anderson (Suede). I'm Gonna Eat Myself er en bra låt som sammen med åpningssporet Cold Outside, No Good og I know I'll Be Forgotten er albumets høydepunkter.

Skal man sette en merkelapp på Isolation så må det være at det musikalske uttrykket er noe lysere og mer dvelende enn tidligere. Den er i sin helhet gjennomtenkt og helstøpt, fra det lekre coveret til innholdet. Med albumet opprettholder og forsterker Ricochets sitt varemerke. Man får Ricochets slik vi kjenner dem pluss litt til.

De har gjort det vanskelig for seg selv, for å nå opp til The Ghost of Our Love er så å si umulig. Det er gledelig at Isolation innfrir de høye forventningene. Albumet er en meget solid oppfølger som trygt kan anbefales. Bravo!

Groovissimo

The Shins - Chutes Too Narrow

Ein 34 minuttar fyldig popdropspose med 10 utsøkte smaks- samansetningar til å suge lenge og fornøyd på.

Flere: