cover

Mali Music

Damon Albarn & Diverse artister

CD (2002) - Honest Jons / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
World

Stiler:
Ska / Reggae / Ragga / Bluesrock / Pop

Spor:
Spoons
Bamako City
Le Relax
Nabintou Diakite
Makelekele
The Djembe
Tennessee Hotel
Niger
4am At Toumanis
Institut national Des Arts
Kela Village
Griot Village
Le Hogon
Sunset Coming
Ko Kan Ko Sata Doumbia On River
Les Escrocs

Referanser:
Taj Mahal
Ry Cooder
Toumani Diabatè

Vis flere data

(5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7) (5 / 7)


Garantert yallafri

Bill. mrk: Bleik britpoper søker røtter ved Nigers bredder.

Mali er et av verdens fattigste land. Med en gjennomsnittsalder på 47,02 år har musikere og dess like en hard hverdag å forholde seg til (cirka 10% av befolkninga er nomader mens 80% av arbeidsstokken finnes innen fiske og jordbruk). Til gjengjeld har de en stolt og rikholdig musikktradisjon. Niger, en av Afrikas lengste elver, er en musikalsk ferdselsåre gjennom republikken som grenser til syv andre vestafrikanske land. Båten er et sentralt framkomstmiddel. Nettopp som en liten sivbåt utav, la oss si Bengals fetters jungel, kommer denne skjønne lille skiva seilende. Postbudet, iført tørka bananskjørt, ber meg lytte varsomt på de ulike strengeinstrumentene; de er faktisk hellige.

Slik kunne det ha fortont seg, i det minste om man ikke aner en døyt om kora, Toumani Diabatè, Malis fattigdom, klimaavtaler og generell elende. Fleip, med andre ord. La oss derimot styre unna alle Fridtjof Wilborn-strofer og konsentrere oss om rikholdig musikktradisjon. I det jeg satte Damon Albarns Mali Music i spilleren, slo nemlig tonene ned i stua som lyn på høylys dag. Hvor hadde jeg hørt dette før? Vent, vent, vent nå litt. Sannelig. Etter mye klapping (en egen kunst blant folk i Mali), harpespill og elektronisk technoflørting kom jeg løpende tilbake med en klassiker: Taj Mahal og Toumani Diabates' Kulanjan (1999). Og ganske riktig: Her var det manna for sjelen. Ha meg derfor unnskyldt for den lille omveien jeg nå er i ferd med å ta.

Taj Mahals Kulanjan-prosjekt står som en påle hva crossover "blues-world music" gjelder (ved hjelp av bassharper, jaktharper, dype og lyse lutter, kora og balafon, er Kulanjan ei skive uten sidestykke). I tillegg til syv musikere fra Mali, har Taj Mahal med seg Vest-Afrikas store kora-mester, Toumani Diabate. Koraen gir skiva et karismatisk særpreg. 21-strengersinstrumentet er en salig lydmiks av lutt, gitar og harpe trass i at det kompliserte gitarspillet ligger nærmere flamencogitar. Her ligger kimen til nyskaping. Hvis du forestiller deg lyden av en kora, filmen The Beach, paret med Café del Mar-skivene, og tenker deg at disse drar på haiketur langs Niger, ender du opp med Mali Music. Skiva er som snytt ut av nesa på Kulanjan, som en frika lillebror som vil bli DJ og skape festivitas.

Mali Music er første prosjekt ut på den nystarta labelen Honest Jons Records via EMI/Capitol. Planen er å rette fokus mot tilsynelatende spesiell world music. Labelen er et produkt av et stykke nybrotts-/samarbeid mellom den legendariske London-baserte platesjappa med samme navn, samt en annen kjent profil, nemlig Blurs egen Damon Albarn. Den engelske ynglingen viser seg å være på leit etter røtter og nye fjær, blotta for sjenanse hva dristige prosjekter og musikalske uttrykk gjelder. Albarn har de seinere åra vært en av hip hopens mer kreative hoder på en rekke albumprojekter, blant anna i bandet Gorillaz. Framgangen med Gorillaz har fått han til begi seg ut i spennende farvann: "Jeg er lei av den kulturelle selvbevisstheten du opplever i Vesten. Jeg ønsker at alle skal begynne å høre malisisk musikk," sier Albarn om bakgrunnen for prosjektet som er sprunget ut av et samarbeide med en rekke musikere i Mali. Nå er det fristende å slenge i fleisen på britpoperen at det kan være lønnsomt å være politisk korrekt for en arrogant popstjerne. For er det ikke typisk at europeiske pop/rock-millionærer må oppsøke musikk i tredje verden og hype det gjennom et idealistisk foretak for å finne seg sjæl? Tja.

Mali Music er uansett et redelig stykke arbeid og et trivelig bekjentskap å inngå. Albarn besøkte Mali sommeren 2000 for å spille en rekke konserter og jamsessions med et knippe lokale sangere og instrumentalister. I tillegg har han med seg nettopp Toumani Diabatè, som besørger den reine tradisjonelle konserveringa der andre musikere lar hemningene fare. Albarn hadde selv en enkel melodica som hovedinstrument under oppholdet og spilte for første gang med Diabatè i fire-fem tida om morgenen. Deretter dro han til landsbyen Kela som er Malis hoved griot-landsby, det vil si landsbyen med flest griot-musikere i, for å gjøre opptak. Få endelig med deg at et annet tradisjonelt instrument, ngoni, spilles av Ko Kan Ko Sata Doumbia - den eneste kjente kvinne som spiller ngoni offentlig i Mali (kvinner frarådes på det sterkeste å spille noe tradisjonelt instrument). Et annet trekkplaster er bluesmusiker Lobi Traoré som i flere tiår har spilt på Malis uttallige barer mens han utvikla sin egen Bambara Blues. Lista er lang.

På denne måten bytter Albarn råvarer for "å gi oss en dose elektronisk dop," skal vi tro enkelte kritikere. Cirka 40 timers råtape ble seinere redigert og overdubba i Albarns studio i London. På Mali Music er materialet krympa ned til 16 spor som spenner mellom rein folklore og sanger hvor den malisiske lyden mikses med elementer fra rytmisk musikk, techno og elektronika. Du kan også gi deg i kast med elleville blandinger av reggae, house, rock og ragga. Hør bare på Institut National Des Arts som til forveksling låter som orkesteret til et japansk kabukiteater før vi svømmer inn i en klangfoni av luftorgel, bjeller, lirekasse og piano. Etterhvert overtar funky hybridtoner hele fesjået. Eller Le Relax hvor njurka (fiolin) og tromme til forveksling låter som et gudsord av ei countrylåt inntil trekkspill og synthbass trekker låta over de syv blåner med instrumentale krumspring som får trommehinnene i galopp. Hiha! Det er denne balansegangen som imponerer med Mali Music. Her er ingen overfladiske eller stereotype framførelser av musikken (som man kunne frykta når vestlige musikere drar på skoletur til et tredje-verden-land for å komme hjem og holde internasjonal musikkfestival). Etter klimakset med den metamorfose-aktige balladen Sunset Coming On, skivas mest Blur-aktige komposisjon (som ender i at to stilarter regelrett omfavner hverandre), returnerer bandet til en frydefull fest gjennom en instrumental framførelse på Le Hogon, ei låt hvor det som kan forbindes med afrikansk fusion har veket unna for jamaicansk ska eller karibisk calypso. Man har med andre ord ikke tydd til teite løsninger av originalmateriale. Råmaterialet er innspilt på diverse skoler, hus, puber, barer og lignende. Det hele mikses i et skjønt sammensurium av europeisk og afrikansk high-tech og lo-fi. Løse collager av sampla lydbiter og elektroniske loops fungerer godt under Albarns hånd.

Han må likevel se seg forbigått av Tunde Jegedes kora samt Afel Bocoum på vokal og gitar. Sjelden har det vært vanskeligere å følge rytmene i et fingerspill, sjelden har jeg hørt et mer subtilt tempo. I så måte greier Damon Albarn langt på vei å gå Taj Mahal eller Ry Cooders Cuba-prosjekt en høy gang. Faktisk ser det ut til at Mali Music er et realt forsøk på å skape musikk ved å mikse flere verdener sammen. Nå vil selvsagt et album basert på råopptak som har blitt tungt studiomiksa, miste mye underveis. Men det er ikke fritt for at Albarn har greid å bevare noe av teksturen, rytmene og farvene. Du risikerer å havne i the twilight zone. Med kart og kompass kommer du fram.

Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Gluecifer - Automatic Thrill

(Epic)

Medlemmene i Turbojugend blir stadig yngre, usminkede Gluecifer setter skapet på plass.

Flere:

Saint Etienne - Smash The System - Singles And More
Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress