You Forgot It In People

Broken Social Scene

CD (2002) - Arts & Crafts

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

I fri dressur

Toronto-band med en av 2002s mest interessante utgivelser, favner bredt og godt.

Av Bjørn Hammershaug

13.05.2003

Da You Forgot It In People falt ned fra det grå grep jeg fatt i den uten særlige forventninger - og fant til min store glede ut at det var en svært fornuftig handling. Platen har nemlig meget ved seg som gjør den verd å dvele ved. Tentetten fra Toronto skjuler navn fra bysbarn som Do Make Say Think og "sideprosjektet" K.C. Accidental, samt en del mindre omtalte artister fra området. Såvidt jeg skjønner er det Brendan Canning (Divine Right) og Kevin Drew (DMST) som utgjør de mest stabile elementene her, og deres andre plate er en sann eklektisk miks av stilarter, noe som gjør det vanskelig å plassere dem på kartet. Vi kan dele ut intetsigende merkelapper som speisa art-rock, post-pop eller eksperimentell symfonisk indierock - eller man kan ganske enkelt slå fast at timannsbandet har lykkes å lage en grenseløst utstrekkende og modig pretensiøs plate.

Med You Forgot It In People har Broken Social Scene klart noe som har vært mangelvare på de fleste rock-utgivelsene som har kommet den siste tiden; nemlig plenty av spenning, variasjon og overraskelser. Det er vanskelig å på forhånd gjette hva en låt vil by på, men når den er ferdig så sitter man igjen med en øyeblikkelig lyst til å høre den på ny. Her går det i mange retninger; sval post-rock polyrytmikk, orkestrerte arrangementer, soniske gitarutbrudd, akustiske ballader, Tortoise-grooves og elegant pop om hverandre. Sea & Cake + A Minor Forest kunne vel kokt sammen noe slik i et inspirert øyeblikk, Radiohead, Dinosaur Jr. og Godspeed You Black Emperor! kan også være verd å navnedroppe. Av hjemlige referanser finner jeg Sister Sonny som mest nærliggende i cirka samme, brede idérike gate. Kildehenvisningene og inspirasjonskilder er omfattende, men platen er på samme tid en helhetlig nytelse, egenartet og fengslende.

Broken Social Scene er et troll med mange hoder, der alle virker like sentrale. Mellom de ambiente, instrumentale tonene til Capture the Flag som sakte siger inn og til kammertonene til Pitter Patter Goes My Heart stolt runder av en knapp time senere, har det skjedd svært mye. Vokalen går på rundgang og stemningene likeså. KC Accidental er hissig math-rock med et følsomt mellomspill, Stars and Sons en fengende clap-a-long med skrikende gitarer, mens Almost Crimes er en hissig Sonic Youth-variant med gitarer i alle retninger, to skrikende vokalister, fritt saksofonspill og en mangfoldig underskog av detaljer som produsent David Newfeld ivaretar på best tenkelige måte platen igjennom. Etter denne relativt hvasse åpningen åpner bandet alle sine blomster i enda større grad utover på platen. Fiolinist Jessica Moss og fløytist Ohad Benchetrit kommer etterhvert mer med, og etter noen runder i stående kan vi strekke oss skikkelig ut på palmesusende Looks Just Like a Sun og Pacific Theme. Side 1 (ja, de har delt opp CDen som en LP) avslutter med Anthems For a Seventeen Year-Old Girl, som består stort sett av banjo, strykere og Emily Haines skrudde barneaktige robotstemme.

Side 2 fortsetter i omtrent samme leia, det vil si ganske uforutsigbart men riktig så lekkert. Sparklehorse/Dinosaur Jr. drivende Cause = Time er en kickstart, mens Late Nineties Bedroom Rock og Shampoo Suicide graver i retning av nevnte Do Make Say Think. Vokalen som kommer tilbake med pompøse, Coldplay'ske Lover's Spit og akustiske, jazza I'm Still Your Fag heller mer i retning av stilen til Thom Yorke/Jeff Buckley.

Dette er kanskje ingen klassiker for evigheten, men Broken Social Scene har med You Forgot It In People levert en av 2003s mest positive overraskelser på platefronten (selv om den er utgitt i 2002). Og overraskelser er ikke noe man er for bortskjemt med! Bonuspoeng utdeles for en skarpskodd utgivelse som både vekker minner om fortidens indiehelter og fornyet håp om fremtidens arvtagere.

Groovissimo

Karl Seglem - Femstein

To horn i pannen, ei fele som spiller som Fanden, sjamanrytmer og et snev elektronikk - Femstein er Karl Seglems muligens beste plate!

Flere: