Time Machine

Axxis

CD (2004) - AMF Records

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vemmelig og mektig

Pompøs, tysk og overdreven heavy metal med skinnbukser og begge nevene planta i keyboardet.

Av Jonas Prangerød

09.04.2004

Å omtale Axxis som glemte metalhelter er kanskje litt drøyt. Så store var de nemlig ikke på 80- og 90-tallet. De har nok solgt noen tusen skiver på kontinentet, men så langt ikke skapt de store bølgene innover verken Skandinavia, Storbritania eller USA. De har nok ikke de kvalitetene som skal til for å være ledende i europeisk metal i årene som kommer, heller.

Tyskerne plasserer seg selv i en grøt av klisjeer og svulstighet. De slenger om seg med titler som Wings Of Freedom, Battle Of Power og Lost In The Darkness uten å ha de frivillige/ufrivillige morsomhetene som man finner hos for eksempel Manowar. I tillegg er Time Machine en øvelse i forutsigbarhet og glatt produksjon.

Mitt eksemplar begynner med de to låtene Angel Of Death og Wind In The Night i såkalte club-versjoner som bonus. Det vil si at de er gjort enda mer overdådige og har lite med det man vanligvis kaller club-musikk å gjøre.

Til sammen blir dette cirka en time med Axxis, noe som rett og slett er for mye på en gang. Bruken av synther, koring og pompøse vendinger gjør Time Machine til ei mettende og nesten kvalmende skive. Vokalist Bernhard Weiss holder seg innenfor klassiske heavy metal-rammer, uten å nærme seg genrens store stemmer (for eksempel Bruce Dickinson eller Rob Halford). Gitarist Guido Wehmeyer gjør ikke mye annet enn det som kan forventes. Tangentmann Harry Oellers får derimot mer plass på skiva enn strengt tatt nødvendig.

Time Machine er i og for seg ei litt underholdende skive å høre på. Klisjeer dras så langt at man trekker på smilebåndet. Skiva er likevel ikke morsom nok til at man gleder seg i 50 minutter og vel så det. Den softe låta Wind In The Night låter så 1987 at man skulle tro det var en overdreven parodi. Denne får Change The Attitudes (Return) til å virke som et seriøst innlegg i samfunnsdebatten. Den vemmelige Dance In The Starlight minner meg om noe fra Slades minst minneverdige periode. Forskjellen er at Slade aldri krevde å bli tatt like seriøst som denne gjengen.

Axxis mangler faktisk en eneste låt jeg følte det var middels spennede å høre på. De er bare en rekke selvsagtheter i rask rekkefølge. Samtlige flyter rundt som søt fruktcocktail i tung, søt krem. Time Machine er et eksempel på hvor meningsløs pompøs heavy metal kan føles, dersom den verken er utfordrende eller har et snev av humor. Det skal nå sies at jeg ler litt uansett.

Til slutt skivas eneste overraskelse: Er det bare mine ører som er skrudd på feil eller har de faktisk stjælt bassideen til Wings Of Freedom fra Chemical Brothers sin Block Rockin' Beats?

Groovissimo

Lindstrøm & Christabelle - Real Life Is No Cool

Lindstrøm har enda mer briljant og prisdryssverdig pop på lager

Flere: