Just a Little Bit Crazy

Joyce & Banda Maluca

CD (2003) - Far Out Recordings / M3

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Sobert

Meget lekkert album fra en av Brasils mest profilerte kvinnelige vokalister.

Av Fredrik Eriksen

21.02.2004

Allerede mot slutten av 50-tallet begynte amerikanske musikere å oppdage at interessante musikalske eksperimenter var begynt å ta form i Brasil. Joao Gilberto og Antonio Carlos Jobim sto i spissen for en musikalsk retning der samba og lekre harmonier var utgangspunktet. Flere av de store amerikanske jazzmusikerne lot seg inspirere. Med albumet Jazz Samba fra 1962 satte saxofonisten Stan Getz og gitaristen Charlie Byrd standarden, og flere fulgte. Sonny Rollins, Zoot Sims, Colman Hawkins, Herbie Mann og Kenny Dorham kom alle med samba-plater. Det kommersielle høydepunktet kom med Getz/Gilberto-albumet i 1963, der vi blant annet finner låta The Girl From Ipanema, som ingen umulig kan ha unngått å høre. Grunnen til denne reisen i tid er det foreliggende albumet Just a Little Bit Crazy fra Joyce. Dette et samarbeid mellom Bugge Wesseltoft på tangentinstrumenter og brasilianske musikere, og det er mye bossa her.

Joyce er en institusjon i brasiliansk musikkliv og debuterte på plate allerede i 1964 og på egen hånd i 1968. På Just a Little Bit Crazy samarbeider hun fortsatt med bandet Banda Maluca. Dette er hennes tredje plate på den britiske labelen Far Out.

Det jeg finner mest tiltalende med denne platen er Joyce sin stemmebruk. Hun har en varm og myk stemme som behersker de fleste toneleier. Det er også deilig å høre en artist som har en trygghet i forhold til sin egen stemme, og som er herlig fri for en feminisering som flere av dagens norske kvinnelige jazzartister lider under. I tillegg synger hun ikke surt! Det er selvfølgelig hennes stemme som skal stå i fokus på en slik plate, men hun lar også musikerne komme til.

Bugge Wesseltoft bidrar fint. Han får fram fine stemninger og finurlige lyder uten å ta fra Joyce oppmerksomheten. Vi vet at han kan kunsten med å få fram fine jazzlandskap, men han glir imponerende godt inn med musikerne i Banda Maluca. Forbilledlig. Resten av bandet er av brasiliansk opprinnelse og løser oppgaven suverent. Samspillet er friksjonsfritt uten at det blir kjedelig eller forutsigbart, og musikken blir mer interessant for hver gjennomlytting. Det er mye på grunn av de små tingene som man ikke legger merke til ved første gangs høring. De låtene som i utgangspunktet virket lite spennende har ting i seg som gjør at de vokser for hver gang. Dermed får også plata en helhet som kler det på overflaten enkle uttrykket.

Fortsatt står Joyce med begge beina godt plantet i en klassisk bossanova-tradisjon. At plata er spilt inn i Sao Paulo i Brasil understreker dette. Både rytmeseksjonen og fløytespillet til Teco Cardosos er med på å lokke fram behagelige og dovne stemninger. Bossa-uttrykket og lounge-soundet hindrer ikke fine jazzlandskap i å gjøre seg gjeldende, og skaper skulpturale lydcollager som er både lekre og interessante å lytte til. Dermed blir man stående ved en plate som er såpass bra at den kan fungere som lett tilgjengelig bossa, men som også inneholder mer krevende muskk å lytte til.

De fleste av tekstene er på portugisisk og kunne gjerne vært oversatt, men det er ingen stor nok innvending til at man ikke burde lytte til denne skiva.

Groovissimo

Agnethe VR - Inspired

Spaden i egne hender + inspirasjon + hardt arbeid + talent + husholdsøkonomi = 78,57% resultat. Mer enn de fleste.

Flere: