The Runner

CD (2003) - Trust Me

Stiler:
Elektronika / Post-rock / IDM / Ambient

Spor:
Midnight Rendevouz
Grenada
Paramount Pretty
The Big Match
Watch Me
The Equalizer
Aerial Son
Niki Lauda
Intersounds

Referanser:
Boards of Canada
Tangerine Dream
Biosphere

Vis flere data

Se også:
Future Lines - Sleepyard (2009)

Boards of Rogaland

Film uten bilder nok en gang - Sleepyard utfører et kersbergensk søvnløp i retning mot det grønne rommet til Boards Of Canada.

Av Dag Erik Asbjørnsen

30.08.2004

Brødrene Oliver og Svein Kersbergen fra Stavanger utga rett før årtusenskiftet en EP ved navn Intersounds. Å spille inn et helt album tok sin tid, men her foreligger altså Sleepyards første søvnløper av en langspiller, den har fått tittelen The Runner.

Stilmessig markerer denne en dreining mot filmatisk instrumentalmusikk med en blanding av elektronikk og konvensjonelle instrumenter. Alt tidlig på 80-tallet forsøkte norske utøvere som Erik Wøllo og Øystein Sevåg seg med lignende ideer og fikk senere følge av en rekke utgivelser på Origo Sound.

De første par sporene, Midnight Rendezvous (3:18) og Grenada (7:21), følger tett i hælene på Jean-Michel Jarre og Tangerine Dream i andre halvdel av 70-tallet. Her er de samme vindsimuleringene, halvdøsige akkordprogresjonene og kloppetiklopp-elektro-rytmene. Grenada har noe filmatisk over seg, men ikke mer enn at det rekker til rulleteksten i "Der ingen skulle tru at nokon kan bu" eller en dokumentar om fraflytting fra øygrupper langt mot nord. Her dveles det for lenge rundt de samme melodiske temaene - de gjentas stadig uten at det skjer noe særlig utvikling i mellom hver gang. Lengre fram på CDen lider også gamle Niki Lauda (6:59) av noe av den samme stivheten, så her må det forordnes regelmessige kiropraktortimer for å kna opp i den musikalske strukturen.

Paramount Pretty bringer oss nærmere sakens kjerne, nemlig en bunnløs beundring for Boards of Canada og deres storslagne værballongsferder over endeløse tundrabanker. På samme måte som disse bruker Sleepyard mye manipulerte lyder utledet fra piano, el-piano og orgel, men de har i tillegg samplet en del mellotron. På Aerial Son (4:07) blir slektskapet med skottene nesten pinlig nært.

Watch Me (5:11) byr på akustiske og elektriske gitar, bass, trommer og keyboards, og høres ut som en semesteroppgave innspilt på pop/rock-linja på en eller annen frilynt folkehøgskole, en Mike Oldfield-aktig symforock-utforskning av et gitartema derivert ut av Pinball Wizard.

The Equalizer (9:06) nærmer seg virkelig noe reelt interessant med mektig og meditativ krautrock som nesten oppdaterer Harmonia med sin trance-induksjonerende monotoni. Fyldige Intersounds (14:19) trår beint over Rubycon og Phaedra i starten, men blir etterhvert sittende fast i ei musikalsk hengemyr det ikke kommer så mye ut av.

The Runner er en tidvis sjarmerende ungkarsdrøm om prestisjefylte lydleggingsoppdrag for BBC World og SF Norge. I form og innhold skiller den seg faktisk ikke vesentlig fra nesten 30 år gammel instrumentalmusikk (til tross for fascinasjonen for Boards of Canada) som gjerne ble slaktet av en ignorant rockepresse den gangen, men heldigvis har det generelle kunnskapsnivået steget betraktelig i årene som har gått. Her er det mange fine temaer og stemninger, men Sleepyard sliter en del med å bryte gjennom klisjeene og finne sin egen stemme.