drukqs

Aphex Twin

2 x CD (2001) - Warp / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Just for the hell of it?

Ricard D. James aka Aphex Twin pusher grenser og ser litt tilbake.

Av Carl Kristian Johansen

07.11.2001

Richard D. James har holdt sine mange fans på pinebenken i fem år, dette er det første album siden The Richard D. James Album fra 1996. I mellomtiden har han sluppet smakebiter i form av Windowlicker EP og Come To Daddy EP, som med drahjelp fra regissør Chris Cunningham og MTV har bidratt til å skru forventningene til denne plata i været. James har i Cunninghams stilrene videoer posert med et ansiktsuttrykk som konnoterer galskap og råskap, manipulert på barnekropper og modellkropper, og gjennom dette framstått som en slags ukontrollerbar ikonoklast.

Musikkens hans bærer det samme preget. drukqs lykkes i sin helhet mer som et opprørsk statement enn en videreføring av genialiteten fra de første platene Selected Ambient Works 85-92, og oppfølgeren vol. 2 fra tidlig 90-tall. Disse to albumene er milepæler innen ambient-techno, men han har delvis forlatt dette soundet til fordel for et mer rastløst og kaotisk lydbilde. Om dette er et politisk statement a la støyende, fatalistiske Atari Teenage Riot (ATR) og Digital Hardcore-klanen er vanskelig å si, men at store deler av drukqs høylytt krever oppmerksomhet er det ingen tvil om.

James bærer i seg en hel generasjon av elektronisk musikk, og drukqs er en variert plate med et bredt spekter av uttrykk. Selv om drukqs stilmessig slekter mest på Come To Daddy, Windowlicker og The Richard D. James Album dukker følelsene fra Selected Ambient Works 85-92 også opp, men med større mellomrom enn jeg kunne ønsket meg.

I hoveddelen av låtene er hardcore drum'n'bass og kompromissløs, kaotisk drill'n'bass bærende elementer, men det dukker også opp et delikat pianostykke a la Eric Satie, Avril 14th, samt låter som befinner seg et sted i mellom tidlig ambient Aphex og hysteriet som preger hans siste arbeid.

James har heller ikke gjort det lettere for lyttere gjennom låtprogrammeringen av diskene.

Man må ofte forholde seg til store stilsprik, spesielt på disc1 der man får servert den ambiente, retro-orienterte Gwely Mernans, via ATR-noise inspirerte Bbydhyonchord, til et rent drill'n'bass helvete gjennom Cock/Ver 10, så Satie-inspirerte Avril 14th, til en drum'n'bass, techno killer i Mt. Saint Michel Mix.

drukqs lykkes i større grad med enkeltlåter, og låtene man liker er lettere å få fatt i når discene er anti-programmert i den grad man kan kalle det det.

I dag vil jeg nok kanskje hevde at Pole, Autechre, Oval og Squarepusher er vel så spennende som Aphex Twin. Men James er en type av et kaliber det er verdt å merke seg, og han er på ingen måte en sell-out, han kjører en kompromissløs stil som dessverre få etablerte artister tør gjøre.

Det er antagelig ikke mange som har personlighet til det.

Groovissimo

Bertine Zetlitz - Sweet Injections

Den hyperaktive ertekroken har funnet seg en lysere skog for utfoldelse av sjofle pek.

Flere: