We Move Through Weather

Tarentel

CD (2004) - Temporary Residence / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Klanketi klank klang

Øvingslokalet er ryddet for melodiøst utyske og de fleste medlemmene er sjauet unna. It's time to improvise!

Av Bjørn Hammershaug

22.11.2004

Tarentel har tidligere gjemt seg bort i postrockens nattemørke eller svevd over oss i en 2001: Space Odyssey, der gitarens vesen i første rekke har blitt utforsket gjennom varsomme bevegelser, tremolo-effekter, feedback og droner. Nå har San Francisco-bandet funnet nye veier å gå i sitt post-rock univers. Denne gang gjennom været.

Tarentel har i første rekke gjenfunnet trommene. Her er det krigstrommer, jungeltrommer, istykkerslåtte trommer, sønderrevne trommer, skarptrommer og tordentrommer. Årsaken er selvsagt at Jefre Cantu-Ledesma og Daniel Grodinski er de eneste igjen fra det som en gang var en kvintett. De har lånt med seg trommis Jim Redd fra Sonna som gir bandet et mer rytmisk uttrykk en tidligere. Cantu-Ledesma og Grodinski har latt gitarene hvile noe mer, og heller plukket opp en del andre lydmalende instrumenter. I tillegg deltar Steve Dye og Tony Cross med noe som må være mer eller mindre hjemmelagde saker. Waterphone? Flubaphone? Skihorn, noen?

Fokus rettes vekk fra melodiske strukturer og mer mot rytmikk og improvisasjon. Gudskjelov, vil jeg si, for den såkalte "storslåtte dommedags post-rocken" (slik den refereres fra Godspeed! til Mogwai) har vel egentlig nådd sin formtopp. We Move Through Weather derimot bryter ikke bare med det forventede, hvis man hadde noen forventninger, platen skaper igjen nye rom der Tarentel kan bevege seg fritt. Det abstrakte fremstår igjen som det muliges kunst, selv om det begynner å bli ganske trangt om plassen her også.

Platens to hovedstykker er drøyt kvarter lange Get Away From Me You Clouds of Doom og A Cloud No Bigger Than a Man's Hand. Førstnevnte starter med noen minutter prøvende tromme-ekko og gitarbuldring, med et orgel som lurer i bakgrunnen. Etter et par-tre minutter med kirkeorgel tar den en ny vending, og sklir mer ut i ambient farvann. Først etter 11.30 kommer en enslig twang inn, som for å korrigere de ensformige collagene som langsomt skifter mønster. A Cloud No Bigger Than a Man's Hand har noe av den samme bevegelsen. Fra urolig ambient drone til mer hektiske rytmer. Dette er en slik låt som bølger frem og tilbake, uten å strebe etter noe klimaks, men som hele tiden er på randen. Vellykket er også seks minutter lange Everywhere the Damn Echo, hvor trommer, piano og strykere møtes i et mollstemt gatehjørne en sen kveld etter en felleskonsert med Nick Cave og Stomp. Mellom disse får vi kortere utdrag av mer eksperimentell sort, men disse fungerer mest som bindeledd mellom de lengre og mer oppbyggende låtene.

We Move Through Weather er ingen nybrottsplate i kretsen, men det er en av disse platene man slett ikke blir så fort ferdig med. Omslaget sier vel egentlig mest om innholdet: Mørk og bunnløs, med krusninger som skaper omfattende ringer vekk fra sentrum.

Groovissimo

Wire - Red Barked Tree

Ikke like ukonvenjonelt som i glansdagene, men jakten på den perfekte poplåten fortsetter.

Flere: