Obscured By Clowns

CD (2002) - Temporary Residence / Tuba

Genre:
Rock

Stiler:
Alternativ / Eksperimentell rock / Instrumental / Math Rock

Spor:
Hello Beginning, This Is My Friend... The End
New Underwear Dance
No One Likes a Grumpy Cripple
German Clock
Obscured By Clowns
Are We Not Serious? We Are Rumah Sakit!
Sausage Full of Secrets "live"
Go Horsey Go "live"
Hello Friend, This Is My End... The Beginning

Referanser:
Don Caballero
Tarentel
Howard Hello
Tortoise

Vis flere data

Seriøse? Vi?!

Nok et prosjekt fra Tarentel/Howard Hellos Kenseth Thibideau - mer aggressiv denne gangen.

Av Bjørn Hammershaug

31.07.2002

Et band som kaller seg noe så håpløst som Rumah Sakit (det betyr visst "sykehus" på indonesisk!) og som parodierer tittelen på sin andre skive fra et ujevnt Pink Floyd-album kan vel skremme noen og enhver fra å nærme seg. Den rare, stygge dukken som pryder omslaget er vel heller ikke et stort salgstriks. Det er veldig synd hvis slike bagateller medfører at denne utgivelsen forsvinner helt i glemselen. Obscured By Clowns er nemlig en meget bra plate.

Enkelte vil kanskje dra kjensel på navnet til bassist Kenseth Thibideau, som også driver med dronebandet Tarantel og det eksperimentelle prosjektet Howard Hello fra hjembyen San Fransisco. De mange navnevekslingene sier da også noe om at han beveger seg over store musikalske flater, uten altfor tett musikalsk tilknytning til hverandre.

Rumah Sakit er et instrumentalband som hovedsakelig benytter tradisjonell instrumentering, det vil si bass, to gitarer og trommer. Uten vokal som senter vektlegges samspillet og dynamikken mellom musikerne i enda større grad, og Rumah Sakit har forstått nødvendigheten av utnytte dette. Det er naturlig å sammenligne et slik band med Don Caballero (dere savnes!). De hadde noe av den samme evnen til å utnytte spenningen som finnes i en slik line-up, og de viste på lik linje med Rumah at det kun er fantasien som setter grenser for hvor bra resultatet til slutt blir. Rumah Sakit har også spicet opp sitt uttrykk med en krysning av Tortoise og deres frie, jazz-influerte tilnærminger og en tyngre, 70-talls prog-relatert stil. Det sikrer kontinuerlig variasjon platen gjennom.

Mye av æren for dette har blitt så vellykket ligger i Thibidieaus varierte basspill og ikke minst i Jeff Shannons konstante, og tidvis voldsomme arbeid bak trommesettet. De to gitaristene får likevel god plass til å boltre seg mellom rytmeseksjonen, og sammen beveger John Baez (sic) og Mitch Cheney seg fra vakkert melodiøst samspill, til mer voldsomme og utagerende dueller. Bandet blåser en del av seg i den brutale introen Hello Beginning..., mens de på spor som New Underwear Dance og det ti minutter lange tittelsporet veksler mellom rolige, søkende partier og mer kontant og støyfyllt rock gjennom plutselige taktskifter og rytmebrudd.

En annen fordel med instrumental-band er selvfølgelig at de står noe friere til å finne på kreative låttitler, og No One Likes a Grumpy Cripple og Are We Not Serious? We Are Rumah Sakit! viser et band som kanskje ikke tar seg selv altfor høytidelig. Ikke verst bare det i en genre som ikke akkurat er preget av for mye humor (eller, når så du et post-rock band smile sist gang?).