All For a Reason

Haven

CD (2004) - Radiate

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Mellom sansene

Akkurat like fornøyelig som debuten, verken mer eller mindre.

Av Øyvind Rones

29.06.2004

1999: Travis - The Man Who.
2000: Coldplay - Parachutes.
2001: Starsailor - Love Is Here.
2002: Haven - Between the Senses.
Hvert år, spesielt etter at Travis slo gjennom med The Man Who, var det duket for en ny stor hype og et nytt melankolsk mykrockband fra øya i vest. Oppfølgere har kommet fra hver og en, bortsett fra Haven. Nå er også de på plass med album nummer to, All For a Reason.

Publikums interesse for enda flere av disse bandene dabbet gradvis av etter Coldplay. Haven var vel rett og slett litt for sene for å få noe særlig ut av den bølgen, men det hindret ikke bandet i å få vist seg fram på debuten sin, Between the Senses. Hjemlandet har viet en del oppmerksomhet til Haven, men det har liksom blitt med det. Noe ufortjent, kan man vel si, men sånn kan det gå. All For a Reason er et eksempel på at det har hatt liten betydning på evnen til å lage gode låter.

På produsentsiden har de i alle fall fått med seg stjernehjelp i form av Johnny Marr, også denne gang. Marr, bedre kjent som kollega av Morrissey i The Smiths, kunne vel ikke passet bedre i denne jobben når man hører at gitaren er det mest sentrale på hver låt her. På den måten har ikke Haven forandret seg mye siden Between the Senses. Låtene er skrevet på et klassisk vis, og virker aldri for å vike fra denne klassiske strukturen. Dette kan vise seg å være en ulempe for bandet like lett som det kan være en fordel. Tidligere har Haven vist at det har vært til deres fordel.

Låtene fortsetter i samme klasse som de leverte på Between the Senses, med få unntak. Den som stikker seg mest ut er nok What Love Is, som med den intense bassen sender tankene mot et annet ungt britisk band; The Music. Et meget vellykket trekk og et friskt pust i bandets repertoar. Også Getaway skiller seg ut som en solid oppvisning i kraftige gitarvegger kombinert med en kraftig, dog behagelig og lett gjenkjennelig stemme. Etter noen gjennomlyttinger vokser også inntrykket av noen av de låtene som i utgangspunktet kunne høres veldig anonyme ut, for eksempel åpningssporet Change Direction. Skivas tittelspor er også en låt som vokser til å bli et høydepunkt.

Haven er ikke et av de banda som satser på å revolusjonere rocken, og gjør for all del ikke det. Between the Senses var en skive som inneholdt en del fengende låter, på samme måte som All For a Reason gjør her. Noe er kanskje hakket for ambisiøst og fremstår som litt for storslått enn det som hadde vært nødvendig, og det er tilsynelatende det største problemet med Haven. For Haven fungerer dette for det meste til deres fordel, men glipper litt iblant. Til gjengjeld er det som når opp meget fornøyelige saker, da spesielt What Love Is, Getaway og tittelsporet. De som likte Between the Senses burde ikke ha noen grunn til å bli skuffet over denne. Det kan virke som Haven har trukket i de rette trådene for å lage en oppfølger som verken går bort fra debutens kvaliteter eller står grodd fast ved dem.

Verken ubetydelig eller særlig betydelig, men i aller høyeste grad fornøyelig.

Groovissimo

Sade - Lovers Live

Sadie, Shady, Sadé, Said, Saidi - kjært barn har mange navn og ingen visste hvordan man uttalte det på 80-tallet.

Flere: