Little Hells

Marissa Nadler

CD (2009) - Kemado / Voices Music & Entertainment (VME)

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Vinterkalde bekjennelser.

Marissa Nadlers første popalbum kommer til sin rett, akkompagnert av flotte gjesteartister og ektefølte ballader.

Av Tor Hernan Floor

02.03.2009

Marissa Nadlers fjerde album Little Hells er beviset på hva mange har trodd om henne lenge, hun har et ønske om å være mye mer enn en folk-artist.

Vi så konturene av det allerede på hennes forrige plate Songs 3: Bird On The Water, og med deltakelse på livebandene til flere prominente band som Black Mountain, Black Hole Infinity og Xiu Xiu har Marissa for lengst vist interesse i å delta på undergrunnsrock-scenen. Samtidig som hun har en slik tilstedeværelse på konsertene at de oppmøtte lett kunne se for seg henne i front for et eget indierock-ensemble i fremtiden.

Og det er altså dette som har hendt på platen Little Hells, hvor Marissa har adaptert en ny type vokal, og ansatt Simon Pace fra Blonde Redhead, Farmer Dave Scher fra bl.a. Vetiver, multi-instrumentalist Myles Bear fra Black Hole Infinity og ikke minst Chris Coady som produsent.

Det har gjort mye med den en gang så lavmælte Boston jenta. Men det har på ingen måte gjort henne noe dårligere, for hennes skarpeste våpen; stemmen og tekstene, er begge intakt, og nesten forbedret. Det betyr på ingen måte at hun leder noe støy-rock orkester, hun er fremdeles lett gjenkjennelig, og ikke minst unik.

Little Hells er en plate som tekstmessig forholder seg ganske schizofrent til sitt persongalleri, men som summa summarum kan sies å handle om sørgelige og vinterkalde bekjennelser fra et tungt hjertes hverdag. Nadlers univers har aldri vært noen danse på roser, men snarere et vemodig og langsomt kutt fra rosestilkene, som er fristende å nærme seg, men giftige å stikke seg på.

Slik ser Marissa samfunnet rundt seg, hun sanser duften av døde blomster, tapte minner og umulig kjærlighet, og hun brenner seg for hver eneste gang hun forsøker å se noe annet.

Åpningslåten Heart Paper Lover kommer svevende inn på en kledelig shoegaze akustikk, og det New York aktige lydbildet vitner tidlig om Simone Pace sin innflytelse. Platen etterfølges av den frostbitende Rosary, som praktisk talt oser av minusgrader, klaustrofobi og Blonde Redhead. Tonen medbringes til Mary Come Alive som må være Marissas aller første poplåt.

Allikevel er det plass til mer lavmælte bidrag, og noen av de er antakelig blant de beste og såreste balladene som vil bli sluppet i år. Hør bare på The Whole Is Wide, eller de to avsluttende låtene Loner og Mistress, og det vil bli vanskelig å utkonkurrere tristessen de medbringer.

Marissas låter etterlater ektefølte inntrykk og tanker, som på sitt vondeste er så naturlig at de kun kan ha blitt til av et menneskesinn som har nøyaktig det samme utgangspunktet som alle oss andre. Men som heller velger å stikke dypere hull i sårene, i stedet for å dekke de til for allmennheten.

Groovissimo

Domenico+2/Kassin +2/Moreno +2 - Sincerely Hot

Tre musikere som ikke kjenner noen begrensninger leverer langt over pari.

Flere: