A Chorus of Storytellers

The Album Leaf

CD (2010) - Sub Pop / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Postmodernistisk postrock

Tenk deg synergieffekten som ville bli skapt dersom Sigur Ros og Four Tet hadde stått på samme scene.

Av Thomas Cook

18.02.2010

Det er alltid tilfredsstillende med album som ikke bare innbyr til lytting, men også til inngående studie av omslaget. For dette er virkelig et kunstverk i fysisk forstand; på A Chorus of Storytellers har The Album Leaf smidd sammen et prakteksemplar av arten CD – det er nesten så en blir hensatt til vinylens magi. Papp, selvfølgelig, malerkunst av ypperste klasse og ditto fotografier som spiller på hverandre hva gjelder motiv, solfylte og varme i fargene som skulle det vært en scene fra Spike Jonzes mesterverk Where the Wild Things Are (minus de hårete skapningene).

Instrumentalen Perro starter platen rolig og stemningsfullt, på et vis som minner om Sigur Ros anno ()-albumet. Bak melodien og de drønnende elektroniske beatsene ligger hele tiden et sample og lurer og en kvinne som forsøker å lære et barn å uttale det spanske ordet "perro" (hund). Denne glir videre i Blank Pages, hvor el.piano og programmerte hiphop-aktige rytmer sørger for effektfullt monotone partier, før disse blir brutt fra tid til annen med strykere i et slags refreng som parafraserer Youth Pictures of Florence Henderson, i et formspråk som ligger et sted mellom postrock og elektronika.

Det er nettopp i de instrumentale partiene at The Album Leaf er mest interessante, det er der de mest gripende landskapene blir konstruert. Instrumentalt skapes en symbiose av den tidlige elektroniske og den senere stryker- og blåserspekkede Sigur Ros, mer drivende indieinfluert postrock som nevnte YPOFH og mørke, pompøse monotonidyrkende stemninger i retning Mogwai. Uten at de høres ut som "nok et postrockband".

Kanskje skyldes det den uhemmede sammenstillingen av programmerte beats og mer utradisjonelle instrumenter for sjangeren (fiolin, munnharpe, trompet, slidegitar). Her ligger kan hende også svaret på mysteriet; et band som The Album Leaf synes ikke umiddelbart å gli ubemerket inn i Sub Pop-katalogen (i iTunes får platen automatisk sjangerbeskrivelsen "Electronica/Dance"), som ellers preges av avarter av rocken, ofte røtter i klassiskamerikanske sjangertrekk (Fleet Foxes, Band of Horses, etc). The Album Leaf deler mye av grunnsynet, men innpakningen er noe differensiert.

Hva gjelder de fire av elleve sporene som har vokal har også disse sine høydepunkter. Fra det mindre vellykkede i den progressive Slaraffenland-aktige There Is a Wind er spesielt Falling for the Sun gledelig. Her kombineres halvnaiv indievokal med større musikalske stemninger, krydret med spinklere strykerpartier.

Avslutningen Tied Knots er fire minutters balsam for sjelen. Sjelden har slidegitar føltes så riktig og samtidig vært så fjernt fra sin konvensjonelle brukskontekst. Den lavmælte postrockeren (postpop?) er et monotoni-melodiøst mesterverk og drar deg bort fra tid og sted og får de vel fire minuttene til å virke som en evighet. Eller som et halvt minutt. Som om tiden ikke lenger skulle være relevant.

Groovissimo

Opsvik & Jennings - A Dream I Used to Dream

Opsvik & Jennings siste album er en sjarmerende affære, i grenselandet mellom det elektroniske og akustiske.

Flere: