World Full of Blues

Duke Robillard

2 x CD (2007) - DixieFrog / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Hertugen vender tilbake

Duke Robillard er tilbake i storform med et sjenerøst dobbeltalbum som byr på blues og beslektede stilarter fra en av sjangerens virkelige mestere.

Av Thomas Andersen

16.07.2007

Når Duke Robillard gir ut plater, er det aldri snakk om det er bra eller dårlig, men hvor bra det er. Mannen har etter hvert en imponerende lang karriere bak seg. Han har gitt ut en drøss soloplater, flere live-DVD'er, spilt på mer enn hundre plater med alt fra Roomful of Blues til Bob Dylan, produsert dusinvis av plater, har eget studio og er delaktig i gitarutvikling og læremidler for gitarspillere. Han er ofte den første det ringes etter når det trengs smakfullt blått gitarspill. Denne posisjonen har han oppnådd fordi han rett og slett behersker alle fasetter av bluesen, samt det meste innen jazz og rock. Han har turnert med Tom Waits, for chrissake!

Med slik ballast kan det som sagt aldri bli dårlig, men den godeste Duke kan fra tid til annen bli litt for glad i å strekke på vingene og gi ut album som enten spriker for mye eller som mangler litt energi. Han kan simpelthen høres litt mett ut innimellom. Dette albumet er vel eksempel på begge deler; på enkelte låter høres Robillard spillekåt ut og disker ut patenterte BB King og T-Bone Walker licks som alltid er smakfulle og innovative. Eksempler å på slike titler er Jump the Blues For You og Gonna Get You Told. Det er noe med kompet, de tunge blåseriffene og gynget – det låter så fett og riktig.

Til å hjelpe seg har Robillard alltid superbe medmusikanter, og det er også tilfellet på denne utgivelsen. Musikerne er uten unntak av beste sortering, samt at folk som Sugar Ray Norcia, Doug James og Sax Gordon stepper inn. Norcia spiller mesterlig på James Cottons Slam Hammer, mens saksofonistene James og Gordon utmerker seg på flere titler. Hovedrollen har imidlertid Robillards gitar, som er over hele denne plata. Og han kan virkelig spille. Helt uaffektert hopper han fra lat jazz til het jump blues og tilbake til primale Bo Diddley rytmer, som på klassikeren Who Do You Love. Denne får her en herlig groove, selvsagt med tamburin. Tidvis skriver han også gode tekster, som på Everything Is Broken, som er en pessimistisk samtidsrapport.

Robillard har en ganske god og sterk stemme, om enn noe endimensjonal. Men han bærer materialet på en god måte. Mer negativt er at låtmaterialet kan sprike litt for mye, som jeg var inne på innledningsvis. Spesielt blir dette påfallende på en dobbel CD som dette. Eksempler er Booker T-låta Slim Jenkins Joint, som blir uengasjerende, og Stoned, som til tross for stilriktig og teknisk briljant musisering, veldig fort får deg til å trykke skip-knappen. Robillard skal ha for forsøket på Tom Waits' Low Side of the Road, men jeg synes ikke han lykkes med å formidle Waits' særegne univers. Blues Nightmare blir litt for lang og seig, mens versjonen av Jimmy Reeds Bright Lights, Big City i mine ører er redselsfull. Ærlig talt; kongen av 12-takteren spilt som jazz?

Men for hvert dårlige spor følger alltid noen godsaker, som for eksempel balladen You Won't Let Me Go, med sirlig solospill en mester verdig, kirkeorgel og jazza sax. Den fungerer suverent som soundtracket til amorøse sommernetter. Monkey Arms er en blanding av R&B og noe annet, men det funker, mye på grunn av en morsom tekst. Det samme er tilfellet med den funky Too Much Stuff av Eric Bibb. Begge er eksempler på at det går an å skrive gode tekster også innen blues, særlig med en humoristisk snert. Og den 9 minutter lange Stretchin' gir Robillard mulighet til å gjøre nettopp det. Rett og slett en slentrende instrumental sommerjazz med plenty av B3, gitar og tenorsaks.

Andre titler er det ikke noe galt med, men det høres bare noe daft og overflødig ut. Eksempler på dette er Look Out, som til tross for brillefint gitarspill fremstår som, tja, irrelevant. Det samme er tilfellet med Anything It Takes. Så dommen må bli at det er mengder av god musikk her, særlig for den som ikke er for snever i sin tilnærming til blues (selv om det er rikelig for hardcore blueserne også). Men en god del hvileskjær er det også. Det føles sånn sett litt unødvendig av Robillard å gi ut en dobbel CD, men samtidig er den priset som en enkel CD, så man kan jo bare eksersere retten til å bruke skip-knappen.

Men dette er definitivt ikke All Killer, No Filler, som det står på coveret.

Groovissimo

Jamey Johnson - That Lonesome Song

Ei nesten heilt ny stemme frå nabolaget til Hank Williams tar ein sylskarp innersving på det aller meste av dei siste åras countrymusikk.

Flere: