Tenderleaves

CD (2010) - Rhinoprod / Musikkoperatørene

Genre:
Pop

Spor:
Cathrine
You Will Remember Well
Like You Do
Over You
Like A Feather
Into That Sunshine
Skins
Until Then
Silence
Ave Amore

Referanser:
Van Morrison
Donovan
Simon & Garfunkel
Joni Mitchell
Leonard Cohen
Fairport Convention

Vis flere data

Løvende fra Tenderleaves

Tenderleaves har laget et nytt soundtrack til Love Actually, på godt og vondt.

Av Kristina Ketola Bore

29.11.2010

I det jeg skriver dette sitter jeg på et tog og det svenske landskapet suser forbi. Snøkledde marker, røde små trehus, et lite dådyr med spørrende øyne. Sikkert. Men ute er det stokkmørkt og rundt meg leser alle Expressen eller nyhetsstoff i hendige format med lysene tent. En gang skimter jeg en tretopp, men helst mitt eget speilbilde med mysende øyne. Og slik er det med debuten til Tenderleaves. Jeg skimter storhet, vakre landskap, nydelige komposisjoner, men helst blir jeg bare mysende og rynkende på pannen, mens jeg tenker at tabloidformatet kunne de spart seg.

Men det er litt storhet her, i debuten til de fem guttene fra Kristiansand, faktisk så assosierer jeg til flotte soulfolk navn fra 70-tallet som Van Morisson – noen ganger hører jeg Cohen, en sjelden gang er det deilig søt pop fra 60-tallet ala Donovan – også skinner folken til Airport Convention gjennom, men så – fader – der var det noe Josh Gorban. Litt TV2-juleplatereklame. La oss se for oss et scenario: Joni Mitchell flytter til Kristiansand sammen med Paul Simon og Art Garfunkel. De bor i et hus ved stranden og alle er 17 år med knuste hjerter.

Hadde dette vært faktum ville det finnes en bootlegtape der ute med et lignende resultat til det Tenderleaves presenterer på sin debut. For bare fælt er det ikke. Det er flere spor som er flotte og minneverdige, You Will Remember Well og Cathrine er akkurat passe søte for meg. Dessverre er det noen spor som regelrett irriterer.

Til tider blir Tenderleaves for storslagent; litt for mange strykere, litt for polert keyboard, litt for seige jazztrommer og noen ganger litt for overdreven vibrato på vokalen - noen ganger lurer jeg på om jeg hører på soundtracket til Love Actually. Allikevel redder de seg inn med ungdommelig sjarm, hyggelig gitarfingerspill og en gjennomgående empatisk fremtoning. Det er helt klart at Tenderleaves er totalt oppriktige. De mener det fra bunnen av sine fintfølende hjerter. Og skal man da ikke ha lov til å være klissete og romantiske en gang i blant– ta lett til tårene? Jo da, men personlig må jeg ta en pause halvveis i gjennomlyttingen av albumet.

Om jeg nå er for kynisk til å sette pris på sødmen som siger ut av Tenderleaves sitt album, så er det mange der ute som kommer til å elske denne platen. Når de kryper opp i sofaen, passer på at ullteppet dekker kroppen fra armhulene og ned, varmer hendene på tekoppen de holder med begge hender, nyter de tente telysene i IKEA-holdere, stirrende ut av vinduet på snøen som laver ned – da er Tenderleaves kirsebæret på toppen av I'en. Og der, i sofakroken, der blir de ordentlig rørt. Helt garantert. For det er jo litt fint da. Litt som nybakte rundstykker, men sånne fra Hattings. Allikevel skal det sies at jeg liker Tenderleaves litt, spesielt nå, når de spiller på iPoden min og overdøver ungen som griner på rad 14.