cover

Teenage Dream

Katy Perry

CD (2010) - Capitol / EMI Virgin

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Genre:
Pop

Stiler:
Elektronisk

Spor:
Teenage Dream
Last Friday Night (T.G.I.F.)
California Gurls - (feat. Snoop Dogg)
Firework
Peacock
Circle The Drain
The One That Got Away
E.T.
Who Am I Living For?
Pearl
Hummingbird Heartbeat
Not Like The Movies

Referanser:
Britney Spears
Gwen Stefani
Robyn
Madonna
Lady Gaga

Vis flere data

(3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7) (3 / 7)


Erotica

Sex selger fremdeles forsider som fyrverkeri på nyttår, men hva står igjen når kruttrøyken letter?

Da Madonna på tampen av året 1984 slapp singelen Like A Virgin gjorde hun noe med popbransjen, som mange har forsøkt å kopiere etter henne. Med den listetoppende låten brakte Madonna kontroverser, en ny bølge av seksuell frigjøring, og ikke minst en helt egen måte å være popikon på. Kombinasjonen av dette og mye annet gjorde henne til en platinumselgende artist over natta, og i en forholdsvis lang periode var Madonna den kvinnelige popartisten man så til for det nye, det uventede og ikke minst det provoserende kreative.

Madonnas videre posisjon og innflytelse i skjæringspunktet mellom eksentrisk og forbilledlig popartist og forkastelig privatperson, er en oppskrift som man ser bli brukt om og om igjen, og det er kanskje i menneskets historieløse natur å hylle dette som noe nytt for hver eneste gang noen skyver grensen bittelitt lengre. Sannheten er vel at Madonna dro det ganske langt: Enhver som husker 1992 utgivelsen Erotica (og boka Sex, pluss filmen Body of Evidence), vet at seksuelle fetisjer, transeksualitet, lakk og lær ikke er noe nytt – forskjellen er bare at i 1992 var Madonna alene om å fronte dette, nå er det noe absolutt alle kvinnelige popartister tilsynelatende er nødt til å gjøre for å tilfredsstille sitt publikum.

Riktignok ligger hun et par tilbake i løypa for medsammensvorne Lady Gaga, men det hersker liten tvil om hvor Katy Perry har sin største influens. Bare i coverestetikken på hennes nye plate Teenage Dream skriker platen sex og tabloidoverskrifter – riktignok er de halvkleine close-up portrettene vi husker fra Madonnas True Blue og Erotica, erstattet med tidsriktig Photoshop eleganse, men blikkfangpositituren og pornoestetikken er fremdeles det som selger mest på forsidene.

Det største problemet til Katy Perry er imidlertid at hun ikke vet helt hva hun skal være. Med nevnte Gaga i front for tabloidsirkuset evige trang til å profilere seksuell faenskap, er Katy liksom blitt den snille lillesøstra som dilter etter og forsøker å gjøre sin egen greie. Heldigvis har den britiske jenta et stabilt produksjonsteam i ryggen (noe disse artistene ALLTID har), som pøser ut pop-produksjoner så smertefullt skreddersydd for listepopmarkedet at man kan knapt unngå å forholde seg til dem hvis man eier en radio.

En av de er naturligvis Max Martin, som har vært involvert i nær alle viktige popartisters utgivelser de siste 15 årene. Martin har i stor grad vært med på å forme det lydbildet som vi i dag kjenner som en hitlåt. Med produksjoner for alt fra Britney Spears, Robyn og Pink. Martin var også hovedmannen bak Perrys første Hot'n'cold og I Kissed a girl.

På dette albumet bidrar han igjen med de viktigste bidragene for Perry: California Gurls (med en småslapp Snoop Dogg på gjestevokal) og tittellåta Teenage Dream. I tillegg har Perry fått med seg blant annet norske Stargate, (som har spesialisert seg på et lydbilde for Billboard vinnere med adresse Beverly Hills), og en hel masse andre flinke folk. Det kunne ha blitt bra, men det hele føles nesten for konformt og ferdigskrevet: Det er ikke én ting som blir sagt eller spilt på Teenage Dream som ikke er nøye planlagt, og helhetsfølelsen er et produkt som ikke er oppriktig nok. For bak all fasaden, sex on the beach-invitasjonene og pin-up glamouren skjuler det seg faktisk et forsøk på å si noe til lytteren.

Ta for eksempel låten Pearl. En historie om en ung jente som sliter med å finne seg selv i et miljø som krever mye av henne. Både i produksjon og innhold er låten mistenkelig lik Britney Spears Lucky fra bare noen år tilbake. Eller hva med Circle The Drain hvor Perry proklamerer: I want to be your lover, not your fucking mother! Radikalt synes kanskje noen, men Pink har gjort dette bedre og det er ikke spesielt lenge siden det heller.

Det finnes øyeblikk på denne plata hvor Katy Perry skinner, som når hun i The One Who Got Away mimrer sin ungdomskjæreste med oppriktighet og eleganse. Produksjonen kler henne godt, og er lettgjenkjennelig hennes. Og det er da Katy Perry er best, når hun forsøker å følge sitt eget spor. Dessverre er denne plata i sin helhet istedet full av nødrim, ferdigskrevne låtstrukturer og mangel på originalitet og image at man ender opp med å synes litt synd på Katy Perry på platas siste spor.

For som hun selv synger "If its not like the Movies, then thats how it should be", oppsummerer det faktisk en hel del om hvilke forventninger bransjen har til suksess, og hvor langt de er villig til å gå for å oppnå det. Og Katy Perry vet, som så mange andre popartister, at gjelder det å klamre seg til de øyeblikkene og listetoppene man kan få, skal man imidlertid vedvare må orginaliteten være hakket hvassere enn dette.


Artikler, nyheter


Genesis 1969-1977

En kort gjennomgang av Genesis sine mest sentrale plater i perioden 1969-1977, av Geir Levi Nilsen

Groovissimo


Deportees - Under the Pavement - The Beach

(Virgin)

Ganske så uforstyrra av sine mange lån presenterer den svenske kvartetten eit popmelodisk millionoverskot få gjer dei etter.

Flere:

Belle & Sebastian - Dear Catastrophy Waitress
Deathprod - Deathprod