White Pepper

Ween

CD (2000) - Mushroom Records / Playground

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

ÅrgangsWeen?

Ween rydder opp i musikken, men har ikke sluttet å tulle...

Av Knut Hansen

01.05.2002

Den amerikanske duoen (etter hvert bandet) Ween har gjennom en karriere som strekker seg over nærmere 20 år primært blitt kjent for kombinasjonen av rene parodier, pastisjer, ekstrem liten troskap til sjangere og for å tekstmessig tøye grensene langt forbi hva som ansees som sømmelig i konservative kretser.

Etter et par utgivelser på små selskaper på slutten av 80-tallet og tidlig 90-tall ble de plukket opp av Elektra, som i 1992 ga ut platen Pure Guava. En av singlene, Push th' Little Daisies, fra Pure Guava oppnådde mot alle odds en topp 10 hit i Australia! Weens kommersielle (hvis man kan kalle det det) gjennombrudd kom imidlertid med platen Chocolate and Cheese to år senere. Det var med denne platen jeg først ble kjent med Ween: en utrolig blanding av sjangere,- country, funky låter, soul, pop og mye mer, ispedd en blanding av morsomme og beske lyriske krumspring.

Mellom Chocolate and Cheese og White Pepper har det kommet ytterligere tre plater fra Ween, en ren Nashville country plate, et live-album og et progressivt og svulstig delvis konseptuelt album.

White Pepper viser seg å være deres mest tilgjengelige utgivelse så langt. Graden av total musikalsk galskap har blitt mindre og mindre med årene, vel å merke etter en Weensk standard. White Pepper er allikevel en plate som jeg har vanskelig for å se at noen andre enn Ween kunne ha gitt ut. Det inneholder en kaotisk blanding av stilarter, fra punk (Stroker Ace) via pop (Even If You Don't) via prog (Back to Basom) til country (Falling Out). På tross av denne hemningsløse utfoldelsen innefor musikalske retninger er det allikevel liten tvil om at Ween låter mer strukturert og ryddig enn noen gang. Her er allikevel i bøtter og spann av mer eller mindre sindige utskeielser, men da primært gjennom tekstene.

Allikevel er ikke Ween noe band man setter seg ned for å le av/med, til det er humoren deres for intelligent og besk, og de må på ingen måte settes i samme bås som andre (mer lettvinte) humorband som for eksempel Toy Dolls, eller for den saks skyld våre egne Luxus Leverpostei. I tillegg har Ween ekstreme musikalske kvaliteter. De er imponerende potente rent musikalsk sett innen alle de sjangerne de beveger seg innenfor. De skriver både pop, funk og country som de fleste andre band i sjangerne bare kan drømme om å få til.

White Pepper er totalt sett en svært bra utgivelse, men for de som ønsker seg krumspring anno 1992 fra Ween er jeg redd at denne platen ikke vil innfri. Ween har gjennom årene mistet noe av de som gjorde dem både sjarmerende og oppsiktsvekkende. Samtidig har de vunnet noe som gjør dem mer solide og enda mer imponerende.

Groovissimo

M.I.A. - Arular

En sensasjonell debut fra M.I.A setter nye standarder.

Flere: