Springtime Can Kill You

Jolie Holland

CD (2006) - Anti / Bonnier Amigo

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

My fair lady

'My sullen songs have taken me far down this darkened road...' Holland går gamle, sølete stier med pussede sko og nystrøket penkjole.

Av Bjørn Hammershaug

18.05.2006

"Når jeg skrur på radioen så er det så mye som høres dårlig ut, både når det gjelder musikk og kunst generelt. Jeg liker mange moderne uttrykk, men det er de gamle tingene som rører mest ved meg." Dette sa Jolie Holland i et intervju med groove i 2004. Og det er fremdeles noe befriende umoderne ved hennes sanger, også på tredjeplaten Springtime Can Kill You. Umoderne i betydningen holdbart, tidløst og varig.

Kjapp oppfriskning av hukommelsen: Jolie Holland ble som kjent funnet drivende på en elvebåt sammen med Devendra Banhart for noen år siden (det viste seg at de hadde rømt fra samme sangskole) langt utenfor folkeskikken. Med seg hadde de to en sprukken kassegitar, en våt bunke med gamle sanghefter stjålet fra biblioteket til Alan Lomax, strikketøy og et ræl av noe innspillingsutstyr fra borgerkrigens dager som de fisket opp en tidlig formiddag. Det var en heldig fangst, for resten er selvsagt historie. Da Catalpa ble tørket og utgitt i 2003 vakte det universell beundring fra både nostalgiske folk-connaisseurer og postmoderne nyfolk-revivalister - "autentisk" var vel det mest brukte ordet om den platen, eller som groove sa: "Lyden på Catalpa er ubehandlet tre" (6/7). Så vet man hvordan det høres ut også. Oppfølgeren Escondida viste at fruen fra Texas slett ikke var bundet til å spille inn plater kun under sådan semre forhold, men hennes klassesprang inn i de møblerte hjem kunne ikke skjule en vagabond og hobo i sjel og sinn under det velkledde ytre. Litt som Eliza Doolittle vil Jolie Holland aldri nippe stettglass med Diana Krall eller Norah Jones. Setninger som "Like a stubborn beast when the barn is on fire, I might resist you when you try to save my life..." minner om at hun tilhører en annen virkelighet.

Hun fortsetter likevel sin søken etter å forlede oss med Springtime Can Kill You, som er langt fra råttent tre og sprukne 78-plater. Dette er igjen en delikat plate, sober og stilfull med preg fra store deler av det amerikanske musikklasset (country/folk, blues, jazz, populær). Holland gynger i stolen til Billie Holidays fløyelstragedier, Hank Williams ser på oss fra en falmet veggplakat, Kentuckys tobakksåkre sukker tungt i den late sommervarmen og fra gaten kjennes den forlokkende duften av en nattsvart gumbo.

Selv om dette er tilgjengelig og veldandert vare betyr det ikke at Jolie Holland har tatt snarveier med låtskrivingen eller sviktet "de gamle tingene" som hun snakket om i 2004. Tvert imot. Med Springtime Can Kill You tar hun denne arven og - uavhengig av bakgrunn og genre - transformer det inn i en egen sammenvevd verden av forgangen ynde og hemmelighetsfull mystikk. I hvert fall på de beste sporene. Sammen med et kobbel av dyktige instrumentalister, behagelige arrangementer, sin personlige sangstil (kan nesten minne om CocoRosie på enkelte spor) og en blanding av nyskrevne og tradisjonelle låter har Springtime... blitt en plate som kan fremføres på steder der det spises måltider med kniv og gaffel, men sannelig hører den vel så hjemme i bakhagen til den tannløse familien som fyller den lille strømløse stua langt inne i skogen.

Med tekster som henter bilder både fra moderne og gammel tid (her er en god del om himert og søleveier), det personlige og allment betraktende er Holland også vel verd å låne et øre til. Historien om hun som står i ghettoen og venter på bussen mens "the ants are crawling over my pants as if to say they know where the honey is...", om hun som må forlate sin tvilsomme elskede: "My mind is like unto the sun, From east to west it ranges, Yours is like unto the moon, It's every month it changes..." Fra southern gothic-realisme ("I took my sister to the river and I came back alone...") til muntrere linjer som kjærlighetserklæringen Mexican Blue: "When I was hungry you fed me, I don't mean to suggest that I'm like Jesus Christ..."

En relativt kort plate har ikke rom for altfor mye dødtid, og til tross for at flertallet av låtene her nærmer seg gåsehud-kvaliteter, er det også snutter som ikke blomstrer ut til fulle og blir noe likelydende. Crazy Dreams, You're Not Satisfied (en duett med David Dondero) og honky-tonken Adieu False Heart fester seg ikke på samme måte som for eksempel Crush in the Ghetto, tittelsporet, Mexican Blue og ikke minst Ghostly Girl som fremføres på gistne gulvplanker. Til tross for at Springtime Can Kill You er den mest gjennomførte platen til Holland, og inneholder noen av de beste låtene hun har laget, savnes også noe av den nevnte råheten fra solodebuten eller en ytterligere utvikling av låtene/arrangementene, enda mer løsrevet fra sin opprinnelige sammenheng, lengre bort fra hovedveien. Jeg tror Holland fremdeles er på vei, og anbefaler fremdeles å slå følge.

Groovissimo

Timbuktu - Alla Vill Till Himmelen Men Ingen Vill Dø

Timbuktu brenner av kjærlighet til livet.

Flere: