Mondo Cane

Mike Patton

CD (2010) - Ipecac / Tuba

Kjøp fra: CDON | iTunes | Amazon MP3

Amfiteatret er ditt

Popperlene tyter nærmest ut i klaser som fra overarbeidede musikkmuslinger, og kan hende tytes det perler for svin?

Av Henning Hope Rønhovde

27.10.2010

Michael Allan Patton hylles gjerne og ofte som de seneste års mest talentfulle sanger/komponist innen kategorien rock. Skjønt, hans fotavtrykk står tydelig å lese i musikkleksikonets innholdsfortegnelse over nesten samtlige genre og grener.

Imidlertid. Gjennom en stor karriere har Patton stort sett beholdt en musikalsk avsky for omtrentligheter og luftige formuleringer; han er nærmest i stand til å høste lovord, samle sympati og beundring uansett hva han måtte pledere av musikalske og umusikalske standpunkter. Kult- og ikonstatusen er forlengst oppnådd. Men jo, han er en talentfull skrue, grundig opptatt av sitt fag.

Det å spille superstjerne er slettes ikke favorittrollen, bedyrer han glefsende mens den espressofarvede perleraden flekkes i et stort PR-smil. Og videre: "Jeg forholder meg ikke intellektuelt til stoffet, men går etter den følelsesmessige reaksjonen som oppstår i møte med kunsten." Intet er vel da bedre enn hans siste prosjekt: personlige tolkninger av den følelsesladde og innovative italienske populærmusikken fra 50- og 60-tallet.

Orson Welles sa en gang at Italia består av femti millioner skuespillere, og at de dårligste av dem står på scenen. Joda, menneskene ved Middelhavet har den såkalte commedia dell'arte godt innarbeidet i sine liv – følelser og fakter i Italia kan på utenforstående virke larmende, hemningsløse og særdeles teatralske. Dog er de virkelige og ekte nok, men ofte blandet med selvironisk patos og en skjult kjerne av noe nærmest kynisk beregnende. Akkurat dét går ofte over luene på dem nord for alpene. Italienerne selv ynder å kalle denne livsførselen kunst.

Rammen og betingelsene burde være bortimot perfekt for den godeste showmannen Patton.

Så vær så god, amfiteatret er ditt!

Mondo Cane, oppkalt etter kultfilmen(e) fra 1964 (angivelig den første profesjonelle "shockumentary ") burde kanskje by på krevende og/eller ekstrem musikk i ånd med filmens selsomme innhold, men også med tanke på hovedpersonens musikalske bakgrunn hvor det eneste forutsigbare er det uforutsigbare.

Men når de kurtiserende strykere begynner å danne fasongen på sviskeklassikeren Il cielo in una stanza - udødeliggjort av Italias store diva, Mina Mazzini – og Patton med ekte smør i stemmen erklærer showet for åpnet, er det bare å lene seg tilbake og nyte det som måtte komme. For nettopp show blir det gjerne når signore Patton entrer sirkusmanesjen, og denne gang med stadige dodici punti til Italia.

For ikke bare kommer de som perler på en snor - popperlene tyter nærmest ut i klaser som fra overarbeidede musikkmuslinger, og kan hende tytes det perler for svin?

Okkesom. Her er enkelte rene klassikere, somme mer godt gjemte skatter. Og det oser av nostalgi, finesse, raffinerte personligheter og folkelig italiensk lynne. Og har man en forkjærlighet til Eurovision Song Contest pre 70-tallet, eller enda bedre - dens forløper, italienernes egen sangkonkurranse, San Remo-festivalen – burde mye av dette være midt i blinken.

Med et 40-manns klassisk orkester, et blandet kor samt et rockeband i ryggen, henleder den fokuserte maestro vår oppmerksomhet på den musikalske helheten. Smakfullt diskes det opp med svingende pop, storbandjazz, croonerballader, romantiske viser, psykedelisk rock og kinematografisk musikk – det hele med et solid merke i baken fra den velkjente italienske støvelen. Pattons umiskjennelige stemme blir som en slags siste delikate touch – en fint høvlet skive hvit trøffel over pastaen.

Kun en ensom akustisk gitar og Pattons dirrende sengekantbaryton utgjør den lemfeldige folkevisen Scalinatella, tonene av sexy sekstitallsrock (på den riktig diabolske måten) kveiler seg flørtende mot en i sporet titulert Deep Down, mens hele orkesteret har klampen i bånn på den travle Che Notte som byr på diverterende storbandjazz med passasjer av detektiv- og showmusikk godt bestrødd med sirener og alskens lydeffekter for å få frem den rette storbystemningen. Skulle man være fristet av retro-garasjerock hvor Patton nær sagt skriker drøvelen i fillebiter, kan den slags musisering nytes i fulle drag med låten Urlo Negro.

Høydepunktet kan like gjerne være Luigi Tencos smektende ballade Quello che conta.

En tårevåt melodi hulket frem av gråtkvalte strykere som i sitt begravelsesfølge får bærehjelp av blant annet gitar, theremin og mandolin - et stykke som utmerket kunne tjent som musikalsk kulisse i en bedre spaghetti-westerns sluttscene hvor den siste skvett blod nettopp har blitt utgytt under en stekende ørkensol. Nevnte låt ble da også i sin tid arrangert og perfektuert av Ennio Morricone.

Mike Patton viser at han definitivt har kjeften på skaft, selv med italiensk tunge. Med myndighet, fantasi og innlevelse pendler han igjen mellom galskapen og galanteriet, det fandenivoldske og det amorøse, med en stadig slentrende rigorøs tilnærming til det hele. Arrangementene er tette og fine, forlokkende parfymert, og garnityret møysommelig dandert. Komposisjonene er både morende og utadvendte, men også lettere melankolske. Teknikk og presisjon utsøkt slik sydeuropeisk toppfotball stjernespilles annenhver helg på Stadio Olimpico – og også her med en god porsjon dertilhørende publikumsfrieri og skuespilleri.

Det skal dog sies at det "sydlandske temperament" er noe disiplinert og at vokalinnsatsen som nedlegges er behagelig lavmælt (til ham å være). Men stoffet angripes ikledd teatrets to symboliserende masker slik bare en profesjonell scenekunstner gjør det, og i sluttsum fremstår han håndverksmessig fokusert og moden. Man kunne simpelthen si at helheten som sådan er en nonchalant eleganse – så å si fra mafiososleiken og ned til de blankpussede skinnsko av ypperste italienske kvalitet.

Prosjektet Mondo Cane er lappet sammen av en mengde konsertopptak som skriver seg fra en italiaturné i 2007, med en siste, lille finpuss foretatt i studio.

Ved å revitalisere gamle slagere med moderne tolkninger og metoder, ønsket Patton å vise "hvor vitale og viktige de enkelte låter og artister var og fremdeles er for et helt nytt publikum".

Stilmessig har nemlig italienerne en av de fineste formtradisjoner, og den forrådes ikke. Orkesteret og stjernen selv tar godt vare på humor og smil som ligger i partituret. Men Patton har da også, litt i strid med egne uttalelser, forholdt seg til materialet som en erkekonservativ kardinal. Muligens spiller ærefrykt inn, men det er kanskje både et lurt og nødvendig trekk. Et par av låtene er riktignok en anelse mer temporike, og noen har fått et ekstra strøk med (unødvendig) soloinstrumentering – ellers er gammelt og nytt likt som to dråper grappa.

For poenget med å gjøre coverversjoner, rent bortsett fra hyllesten i seg selv, bør vel være å tilføre et element av noe helt nytt og eget, kanskje til og med bringe dem opp på et høyere nivå. Jeg er litt usikker på om det er tilfelle her. Men for all del, det som serveres er al dente, som seg hør og bør. Men, de gamle er som kjent eldst.

Så hvordan ville en dårlig, italiensk annonsør solgt dette? Kanskje slik: hør den unike verdensstjerne med sjarmant glidemiddel på strupehodet proklamere stemningsfull og sydlandsk frekkaspoesi med sin mest sonore røst! Hør hvordan skjønne messinghymner og stålstrengers tiurlek lar seg symfonisk svøpe inn i rockens rytmer! Opplev det hele røres sammen som mascarpone og eggplommer, og spis, spis, spis! av denne herlige, musikalske tiramisu som vil løfte deg like inn i himmelen! Og om ikke alle piker vil dåne under tribunen, så vil samtlige væte lommetørkleet med sine varme tårer!

Nuvel. Hvorvidt napolitanske kjærlighetsviser, surfrock fra B-filmer og generell Grand Prix-musikk faktisk formår å gjøre et avgjørende inntrykk på standhaftige nordboeres ishjerter (eller den gjengse Faith No More-fan), vites ikke.

Kanskje hadde han rett, den godeste Orson Welles – italienerne er bare en gjeng dårlige skuespillere. Populærmusikken, gammel som ny, italiensk som amerikansk, består av mye staffasje og slett skuespill – det er først og fremst underholdning. Tankegangen er at det spiller liten rolle hva som uttrykkes, det essensielle er at det uttrykkes. Det musikalske populærkunstverk har sin berettigelse og sitt spesielle proprium i det å bringe til uttrykk.

Og altså ikke noe mer? Popmusikkens paradoks har alltid vært at den låser seg i sin higen etter å fange tidsånden, gripe øyeblikket eller trenden. Når nyhetens interesse er borte, forsvinner reaksjonene. Kvalitetskriteriet er den reaksjonen den vekker hos en bestemt gruppe i en bestemt tid. De artister og låter som fremdeles påkaller lytternes reaksjoner, etter mange år og milevis utenfor landegrensene, kalles gjerne klassikere.

Og Patton selv? Jo, han vandrer smilende ut av Colosseum med keiser Caligulas nye klær...

Groovissimo

Father John Misty - I Love You, Honeybear

Uvanlige kjærleikssongar i eit faderlig sterkt folkpopmelodisk famntak.

Flere: